Vintertid  = skrivetid

Faktisk fantastisk skal jeg ordne meg/deg et blogginnlegg om skriving i dag. Jeg håper det gir mening for folk flest. Er det blant annet deg denne vinterdagen? Hold ut et langt blogginnlegg. Det er ord for alt og ord for ingenting. 

Noen lengter etter snøen. Jeg også! Jeg elsket å gå på ski. Men jeg kan bare fotografere og skrive om snøen. Min anorektiske kropp skal ikke gå på ski. Jeg skriver, altså er jeg, i vintertiden. Er du en skribent? Har vi det felles? Det tyngste for meg er å ikke føle tilhørighet til noe. 

Vinteren har mange øyeblikk å skrive om og dele på, alt fra første tur på skøytebanen til en svidd juleribbe eller en for liten genser i presang. Ting vi kan smile av, etterpå. Jeg smiler og skriver over hele tastaturet (les smily). Jeg tegner med tegn: 🙂 Skriving har betydning for meg i faser jeg trenger å se at jeg er noen. Når jeg trenger å få det svart på hvitt. Jeg er noen, jeg også, inni dette skallet av en kropp jeg føler meg så fanget i. Inni dette hodet som sitter på toppen av kroppen og er klokere enn undervekten min tilsier. Du må se at jeg er et menneske, selv om jeg ikke føler det samme som deg eller har de samme sosiale behovene. Derfor skriver jeg blogg. Til: Deg. Fra: Meg. 

Skrivingen har vært nøkkelen til å få skryt og til å gå uoppdaget med Asperger og andre diagnoser. Jeg skriver jo så himla bra! Jeg burde bli journalist og forfatter og Gud vet hva folk har sagt om meg. Jeg liker disse menneskene, selv om jeg kunne ønske de så hele bildet. Det er min skyld at de ikke så. Derfor prøver jeg å skrive utfyllende nå, rett fra hjertet. Alle hjerter banker, vaffelhjerter banker ei. Slik mister jeg sporet. Mange med Asperger syndrom assosierer mye, er kreative og visuelle tenkere. 

Skriftspråket er nøkkelen til nøkken og andre eventyr. Jeg ble en bok vis SPISS forlag og den lever, leses og snakkes om. Vi med Asperger syndrom kan. Vi har ulike talenter, men de fleste er veldig gode på noe. Det har vi felles. Kan vi snakke om et fellesskap, vi også, selv om alle er ulike?

Folk har fått tro på meg gjennom skriving. Da er jeg mer enn pasienten. Noen ganger trenger jeg at folk tror på meg, samtidig som jeg trenger at de vet at jeg har noen begrensninger.

Derfor er det greit at jeg ikke får gå på ski, på grunn av begrensningene mine, enda jeg vil gå. Det er også greit at jeg ikke er med i alle samtaler, selv om jeg vil være som deg. Sosialt mangler jeg en fot, og det finnes ikke en rullestol for aspergeren i meg. Den vil alltid være her inne, når jeg sitter, står eller går fra vettet. 

Ikke alle med Asperger opplever å feile sosialt sånn som meg. Men det er noen av oss som har ett bein i stedet for to innenfor den sosiale arenaen. Trist? Annerledes! Vi kan snakke på vår måte. Mitt språk bor i skriften, der kan jeg si hei og høre hvordan du har det. Har du mitt talent til å skrive, spørre, føle med ordene?

Noen ganger går jeg lei av å ikke passe inn muntlig eller i sosiale fellesskap på Internett, og blir opprørt eller passiv. Med meg er det ingen mellomting. Enten får du hele leksa eller ingenting. Når jeg gir alt, kan jeg skrive en bok på noen dager. Det kalles hyperfokus. 

Kan du tåle å gå med meg, når jeg stritter i mot livet med bakbeinet, det høyre, det jeg skulle scoret mål med? Det benet som er på utsiden av alt jeg skulle vært, gjort og følt. Jeg tenker på Bjørn Eidsvåg: Eg kan ikkje gå i døden for deg. Heldigvis, for du hører til på denne planeten, i dette livet. Takk for at du leste hit. Skal vi gå på neste kapittel? Det heter juleferie. God jul og ribbesvor. 

Advertisements

4 thoughts on “Vintertid  = skrivetid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s