Det (jeg) finnes ikke

Det som ikke sies, finnes ikke. I Kjære Gabriel av Halfdan W. Freihow er det en skildring jeg kjenner meg godt igjen i. Gabriel har autisme og det som ikke sies, finnes ikke for han.

Gjør jeg noe galt når ingen sier at de ser det og det ikke blir nevnt med ord, eksisterer det ikke. Det er ikke rart jeg var redd for å bli tyv da jeg var tre-fire år. Jeg hadde forsynt meg med knapper i barnehagen, og fikk vite først da jeg kom hjem med fangsten at de var stjålet og tyven det var meg!

Jeg hadde fått lov til å finne knapper til øyne til kyllingen eller dorullnissen eller Gud vet hva vi lagde. Gjorde jeg galt med å velge mange knapper? Jeg hadde da som nå problemer med å velge ut. Ingen sa at jeg skulle ta bare to, så det fantes ikke noe tall å forholde seg til. Jeg var på gyngende grunn, i en båt uten redningsvest. Jeg var satt på prøve i et samfunn med normer jeg ikke forstod.

Som voksen, når jeg skader meg og det ikke oppdages, opplever jeg noe av det samme. Da har ikke skaden jeg ikke får lov å påføre meg skjedd. Jeg har ikke gjort noe galt; du så det jo ikke. Akkurat som barnehagetantene ikke så og ikke kommenterte eller veiledet meg. Kjære sykepleier: Ikke bare skriv i journalen, snakk til meg. La meg forstå at jeg synes. Ikke noter bak ryggen på meg. Det gjør så vondt, etterpå. Jeg trenger å ha deg som en støtte i ryggen i stedet, noen å lene meg mot. Strekk ut hånda og la meg gripe den.

Jeg krabber opp på fanget ditt i tankene. Så liten og maktesløs er jeg mot selvskadingstrangen min. Du kan ikke ta bort skadingen, den består og jeg trenger den, men du kan hjelpe meg til å føle kontakt med meg selv og samfunnet med å bekrefte at jeg syns og gjør en forskjell. Nå er jeg en løs astronaut i verdensrommet. Strekk ut hånda og la meg stå med deg.

Ikke alle med Asperger skader seg selv. Ikke alle trenger hjelp i hverdagen for å forhindre det, beskytte seg mot seg selv eller for å overleve. Men noen av oss gjør. Si det du ser, sånn at det finnes. Bare da kan jeg kjenne deg mot ryggen min og vite at her er jeg. Her er jeg og skal fortsette å være. Du går hjem, men kommer tilbake. Jeg kan ikke skade meg. Jeg vet det og du må hjelpe meg! Vær så snill…

Jeg kunne være helt usynlig på skolen. Smile med veggene. Det var fint, siden jeg ville ikke bli sett, men til syvende og sist møter man dommedag. Det ble for mye å tilpasse seg samfunnet. Jeg syntes, ble sett og tvangsinnlagt etter endt, mislykket høyskolekaving. Jeg fikk tilleggsvansker som personlighetsforstyrrelse og spiseforstyrrelse, selvskading og suicidialitet.

Det hadde vært så mye bedre om du så meg før jeg gikk så langt ut av meg selv, kroppen min og romfølelsen. Jeg har ikke lenger begrensninger for hva jeg kan si og gjøre mot meg selv eller andre. Jeg har mistet meg selv og jeg vet ikke om du finner meg igjen når du bare putter bruddstykkene i journalen. Gi meg hånda di og vær en venn, selv om du er profesjonell.

«Hei hun er mislykka,» som jeg ser utifra manglende evner til å ha en jobb eller leve for seg selv, holder ikke for å finne fotfestet. Heller ikke diagnosen Asperger syndrom F. 84.5, men den finnes i meg. Jeg er lei for det. Jeg er lei for at jeg trenger alt konkret og ordrett. Ikke alle med Asperger syndrom gjør det, men vi er noen. Det som ikke sies, finnes ikke.

hjelpendehand1Modell: Dukke av Irrealdoll.

Advertisements

3 thoughts on “Det (jeg) finnes ikke

  1. Det er skikkelig sårende når personalet ikke bryr seg om ting tilsynelatende fordi de har en fiks idé om at man ikke skal få oppmerksomhet og så går de å skriver det i journalen….

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s