Drop out and holding on – Skolegang og psykisk uføre hos en person med Asperger

Mange med Asperger syndrom sliter på skolen eller er underlagt psykisk helsevern. Jeg er en av de som slet, men som ikke gav meg. Hold on! Keep on going. Run, Forrest. Gå videre, ikke tenk på belastningslidelsen borderline personlighetsforstyrrelse, kommet av manglende tilpasset miljø for en med Asperger syndrom. Du vet ikke at skaden er skjedd! Jeg visste ikke og beklager uvitheten min.

Jeg droppet ut av skolen først da jeg var helt nødt da jeg ikke klarte å følge opp på høyskolen, delta sosialt eller ta min egen oppvask. Siden jeg var 19 har jeg hatt psykolog og andre hjelpere innenfor psykiatrien. Gi meg hånda di venn.

Noen kjenner seg svake når de trenger hjelp. Andre kjenner seg sterke som turte å si ifra. Jeg sa ikke fra selv, men bekymrede medstudenter kontaktet legekontoret og ballen begynte å rulle. Jeg skulle endelig få hjelp, sant? Det gjaldt å holde, tross selvskading og selvmordstanker.

Mange med Asperger syndrom er veldig utholdende. Vi kan skjule smerte bak et smil, i årevis. Vi kan like den samme interessen eller rutinen år ut og år inn. Jeg har alltid likt å sitte med reklameannonser. Jeg følger med på tilbud. Det var høydepunktet da jeg kom hjem fra skolen: Ta inn posten med reklameaviser fra Smart Club, Elkjøp og XXL. Det er 30 kroner for hel nygrillet kylling på Coop Mega. Unnskyld, du var ikke interessert. Men jeg sa det likevel. Noen ganger kan jeg ikke stoppe å snakke. I alle fall ikke skriftlig, jeg kommuniserer mest skriftlig.

Du lurer på hva jeg tenker. Jeg tenker på at jeg og Saga Norén i broen reagerer når folk bruker fakta feil. Hadde du sagt feil pris på kyllingen, ville jeg reagert. De har også 18 egg til samme pris. Hva vil du ha? Noen sa god formiddag da det var ettermiddag. Jeg måtte rette dem. På morgenmøtet på en psykiatrisk avdeling sa sykepleieren: X har jeg som kontakt. Det heter meg. Språket ble feil. Det er åtte år siden. Jeg husker det i bilder med lyd, som en liten film. Hun satt i en blå stol. Frys øyeblikket, spol tilbake. Pause. Knips.

Hva kunne jeg gjort annerledes, for å ikke havne i psykisk uføre og i andres hender over så lang tid? Jeg kunne ropt og skreket som Aspergerbarn. Men det var ikke naturlig for meg. Jeg var «bare» stille, sjenert og smilende observatør til livet jeg ønsket meg! I ettertid har jeg ropt og skreket, knust og ødelagt ting. Men det er bare ting. Jeg får ikke livet tilbake. Det jeg FÅR vite, er diagnosen F84.5 Asperger syndrom.

bloggIllustrasjon: I andres hender, dukke av Irrealdoll.

Advertisements

12 thoughts on “Drop out and holding on – Skolegang og psykisk uføre hos en person med Asperger

  1. Kjenner meg igjen i å reagere når folk bruker feil ord, eller bruker uttrykk feil. Jeg kan gli ut av samtalen hvis folk sier «i forhold til» istedenfor «med tanke på», eller «forhåndsregler» istedenfor «forholdsregler». Skjedde mye da vi leste høyt fra permen i gruppeterapien. Fikk ikke med meg resten av teksten. Argh!

    Likt av 1 person

    • Kanskje noen burde utrede deg for asberger? Ut i fra bloggen din så reagerer du heller ikke normalt på sosiale forventninger og normer.

      Da hadde kanskje hverdagen din blitt lettere. Og de rundt deg hadde kunnet forstå deg bedre?

      Likt av 2 personer

    • Kanskje du skal spørre behandleren din om han/hun han utrede deg for asberger syndrom? Utifra bloggen din kan det virke som du har mange av de samme plagene som personer med asberger i allefall. Og da hadde det kanskje vært lettere å være deg? Og gitt deg noen svar på ting? Bare et velmenende råd. 🙂

      Det kan jo være at behandlerene fine har sett det også siden de som du sier behandler deg anderledes nå enn før.

      Likt av 1 person

  2. Hei, synes det er kjempebra at du deler av hvordan du opplever ting og situasjoner rundt deg, jeg lærer mye av å lese det.
    Jeg lurer på om det kan ha noe for seg at flere ungdommer med Asperger kommer sammen å snakker om hvordan de har det, og hva som er problematisk? Eller blir det bare rot? Kan det være greit å høre at man ikke er aleine å slite med det samme? Har eldste mann her i huset med Asperger, Adhd og togreise, men han var ikke så rolig i starten, så Aspergersen viste seg ikke før han gikk i 8.klasse, nå er han snart 17år og veldig mye faller på plass

    Likt av 2 personer

    • Det kan sikkert være fint å komme sammen. Selv er jeg 32 og voksen. Men hvordan man har det med diagnosen og om man føler behov for å se at man ikke er alene, kommer veldig anpå person til person. For meg er det fint å vite at det er flere i samme sitasjon, men jeg treffer dem gjerne via nett.

      Lik

  3. Til Sandra

    Kanskje du skal spørre behandleren din om han/hun han utrede deg for asberger syndrom? Utifra bloggen din kan det virke som du har mange av de samme plagene som personer med asberger i allefall. Og da hadde det kanskje vært lettere å være deg? Og gitt deg noen svar på ting? Bare et velmenende råd. 🙂

    Det kan jo være at behandlerene fine har sett det også siden de som du sier behandler deg anderledes nå enn før.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s