Å ødelegge et ønske

Underbevisstheten min jobber på høygir. Den skraper i tilværelsen min og ødelegger ting jeg kommer over, som ei bok jeg river i filler eller kroppen jeg lager til et minimum. Eller relasjonene, alle relasjonene jeg knuser. Som porselen. Ansiktet ditt er porselen, så plettfritt. Har du ikke opplevd noe som gir rynker? Har du ikke opplevd meg enda? Har jeg ikke kommet til overflaten?

Jeg flyter opp. Mange med Asperger syndrom trenger konkrete bevis på at vi er til, fordi vi føler oss svevende mellom planetene, i løse lufta, pust ut, pust inn, en ballong sprekker. Når jeg river i stykker en bok, ser jeg at jeg finnes. Jeg vet det er uakseptabel oppførsel. Jeg drømmer likevel. Om å rive i stykker ei bok til. Og det er ikke bare drømmer.

Jeg repeterer og gjør det flere ganger. Jeg kan ikke lenger telle hvor mange ganger. Så mange ganger tabellen. Jeg fikk gangesertifikatet fort. Noen med Asperger syndrom har lærevansker, noen har det ikke. Jeg hører til de siste, med unntak av å lære meg engelsk. Jeg har ujevn begavelse.

«Alle» ønsker at jeg skal bli frisk fra det jeg er syk av. Men jeg har et komplekst tilfelle, og noe vil alltid være med meg. Asperger syndrom påvirker sosial omgang. Dermed ødelegger jeg et ønske, en drøm, en tanke, et prosjekt om å leve et normalt liv. Men jeg gjør så godt jeg kan for å ikke ødelegge andre enn meg selv. Og noen ganger, øver jeg på å ta vare på meg.

Se her: «Hei!» Jeg øver og praktiserer nemlig når jeg bygger relasjoner (eller forsøker å bygge dem, innledet med et «hei» og «hva har du gjort i dag» eller «hva har du hatt til middag») og når jeg fotograferer minner og lager ei fotobok du kan bla i. Jeg prøver å ikke rive den i filler. Love you.

heart-623530_640Foto: Pixabay

Advertisements

10 thoughts on “Å ødelegge et ønske

  1. Man bør ikke forsøke å forrandre mennesker man er glad i. Alle bør kunne være seg selv og det bør være mer enn godt nok.
    Jeg er lei av å aldri være god nok for de rundt meg. Og jeg klarer ikke leve opp til deres forventninger.
    Jeg har endelig fått nye mennesker inn i lovet mitt som har hjulpet meg til å forstå at jeg ikke er alene. Og at selvom jeg aldri blir bra nok for familien min og andre, så har jeg alltid disse som vil støtte meg og som er glad i meg for den JEG er. Og det er først nå da jeg har innsett det, at jeg føler at livet kan være ok. Jeg har funnet ut at jeg skal gi livet en sjanse likevel..:)
    Alle fortjener å føle seg forstått, respektert og nye sjangser gang på gang. Du også♡

    Likt av 3 personer

  2. Noen ganger tenker jeg at det kanskje er tilleggsdiagnosene dine som gjør det så vanskelig å leve, – mer enn aspergers syndrom. Men hva vet vel jeg? Jeg leser, jeg tenker, jeg prøver å forstå. Noen ganger synes jeg at jeg forstår ganske mye av det du formidler, – men så kan det liksom glippe unna for meg andre ganger.
    Jeg vet at du ikke blir «frisk», men håper for deg at du kan se lysstrimer i alt det mørke, at det går an å endre på noe slik at helheten blir bedre. Klem til ei modig jente, til ei jeg aldri har møtt ansikt til ansikt, men som jeg av og til synes jeg har lært å kjenne….

    Likt av 2 personer

    • Ja, det er tilleggsvanskene som jeg har utviklet fordi jeg ikke har blitt møtt som Asperger, det er tilleggene som gjør det vanskelig å leve. Det er tilleggene som gjør meg vanskeligst å behandle. Men alt er meg. Alt har jeg.

      Likt av 1 person

  3. Det at du er født med asperger, er bare en litt annen måte å være menneske på i verden, og det er så absolutt bra nok. Det er som du selv skriver at det er tilleggene som gjør ting vanskelig for deg. Mange klemmer. ❤

    Likt av 2 personer

  4. Vi er alle forskjellige og alle strever med noe i livet sitt. Noen strever mer enn andre. Noen strever veldig mye uten at andre vet det. Mange av de som fremstår som «perfekte» kan være de som virkelig sliter, for de er redd for at fasaden skal få sprekker. Akkurat som en porselensdukke som knuser. Slik oppleves livet deres hvis de ikke klarer å holde fasaden. Andre igjen har så mye angst at de ikke klarer å gå ut og handle mat slik at de holder på å sulte i hjel. Man kan jo skrive mange bøker der man ramser opp ulike måter å leve på. Hva er perfekt og hva er ekstremt? Hvem har bestemt hva som er normalt? Glad i deg, Helene ❤

    Likt av 3 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s