Fra TV til realitet

Det tar tid for meg å skjønne at det som skjer på tv ikke er det som skjer i virkeligheten ettersom noe TV er virkelighet. Det jeg ser på TV reflekterer ikke akkurat vanlige sosiale miljøer, og det kan noen personer med Asperger syndrom trenge å bli minnet om. Vi lever i TV-verdenen når vi flykter fra virkeligheten og virkeligheten blir tv og visa versa.

Som barn syntes jeg det var veldig vanskelig da pappa så på nyhetene på kvelden, Dagsrevyen. Det var som om det kom brann inn i stua og at det var jeg som hadde tent på og drept uskyldige mennesker. Jeg ble redd min egen påvirkningskraft og hadde en psykolog tittet inn i det redde barnesinnet, ville han kanskje oppdaget barneschizofreni. Det var bare Asperger og tilleggsvansken angst.

Fordi det på TV er så virkelig for meg, blir jeg flau av at noen kysser på TV eller film. Jeg kan snu meg bort eller se på ansiktene til de rundt meg. Reagerer de på samme måte som meg? Eller er det bare når man er 12 år? Jeg er 32. Jeg har begynt å si hvor gammel jeg er høyt, for kanskje blir jeg mer voksen da? Og akseptert som en voksenperson med rett til å velge livet eller døden?

Jeg har også sett serier som Ally McBeal og Friends mens jeg ble ungdom. Jeg ville ha dressjakke og kort skjørt som Ally for å glid inn i et advokatkontor og jeg trodde at Friends var sånn venner hadde det. Og jeg så på såpeoperaen Venner og Fiender og så hvordan man ble venner og kjærester og gikk gjennom brudd og forelskelser. Men jeg, jeg var annerledes. Jeg hadde ikke venner på min alder. Jeg var meg – som så på TV og trodde at det var sånn livet var. Jeg så på Home and away, så mennesker gå på skole, så mennesker gå på kafé. Men ikke jeg. Jeg var alene.

Som voksen, lever jeg meg lett inn i en TV-serie. Jeg blir gjerne til hovedpersonen. Det er veldig vanskelig og gå ut av rollen igjen og jeg legger meg gjerne som en annen person enn meg selv. Og så drømmer jeg. I morgen er jeg kanskje meg igjen. «Hei, det er Helene som ringer. Jeg er syk så jeg kan ikke komme på skolen i dag.»  Så liten og sliten kjenner jeg meg. 12 år. Maks. (Ps. Max er en tv-kanal).

vintage-tv-1116587_640Foto: Pixabay

Advertisements

5 thoughts on “Fra TV til realitet

  1. Datteren min slet veldig med nyhetene og så ikke på dem før hun måtte som lekse. Hun hadde det samme med kyssing. Likte ikke å se mannen min og jeg kysse heller.
    Da jeg var liten (er 51) fikk vi ikke lov å se på nyhetene. Da var det barne-TV og så av med TV. Om foreldrene våre skulle se på nyhetene måtte vi gå ut av rommet. Den gang mente man at barn ikke hadde godt av det. Jeg tror jeg er enig i det. Vi var også veldig strenge med hva de fikk lov til å se på.
    Vi jobbet mye med å forståelsen av virkelighet og fantasi når det kom til underholdningsmediene.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s