De usynlige normene

Kåpa, den fine, gamle jeg hadde arvet av mamma, lå rundt kroppen min. Jeg satt i en taxi. Jeg var 14-15 år og hadde aldri reist med taxi alene før. Jeg trodde man satte seg foran. Det var det naturlige for meg. Det var jo bare meg og sjåføren. Hvorfor skulle jeg sitte bak ryggen på han?

Jeg ble brakt til juleballet. Håret i krøller. De var laget med varme hårruller fra mamma, rullet med kjærlighet og ærlighet. Hun elsket meg. Jeg skulle lære meg å gå polonese. Og jeg dansa med Håvard. Jeg som ikke visste hvordan man beveget seg til musikk. En del med Asperger syndrom sliter med motorikken.

I don´t wanna miss a thing med Aerosmith kom ut av høyttaleren. Håvard ville ikke savne babes. Var jeg en babe? Tydeligvis ikke. Dagen etterpå var alt glemt og jeg var bare nerden i niende i korridorene igjen. Jeg husker jeg dro på ballet i 10. klasse også. Men da ville ingen danse med meg.hvorfor var ikke ballet en kopi av det forrige. Ville de savne babes?

Jeg dro på kino med tante en vinterferie. Heldiggrisen Babe i byen var på lerretet. Jeg så for meg et hunde- og dyrehotell.. Jeg ville kanskje flytte inn, bli forstått, som hund. Jeg kunne ikke være menneske. Jeg forstod ikke de sosiale reglene og normene.

Jeg forstod ikke hvorfor ikke juleballet i 10. klasse var likt som det i 9. klasse. Jeg hadde den samme kåpa, arvet av mamma, dansende rundt kroppen. En innsydd kjole fordi jeg var tynnere enn størrelsene de hadde i butikken. Mamma kunne fikse alt. Men mamma kunne ikke være på juleballet. Jeg måtte lære meg å stå på egne bein, danse med vonde sko og sitte sammen med venner jeg ikke hadde.

Jeg forstod ikke hvorfor Håvard bare danset med meg i 9.  Jeg forstod ikke da han fikk seg ordentlige kjærlighetsforhold. Jeg trengte å se det svart på hvitt. Men ingen skriver sånt ned. Man skal bare forstå, at når noen kysser hverandre som jeg og Håvard ikke gjorde, er de kanskje sammen som et kjærestepar. Jeg leter etter kåpa, legger håret, later som jeg skjønner og smiler. Gratulerer med bryllupsdagen, barnets bursdag og de gode følelsene. 

dance.jpg

Reklamer

3 kommentarer om “De usynlige normene

  1. Tenkte på et dikt av Dorothy Parker da jeg leste innlegget ditt.

    In youth it was a way I had,
    to do my best to please,
    And change with every passing lad,
    to suit his theories.
    But now I know the things I know
    and do the things I do,
    So if you do not like me so,
    to hell my love with you.

    Håper du liker det.

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s