asperger syndrom · sosialt

Å samle på andres tristhet

Noen med Asperger syndrom, samler på ting. Noen av oss, samler på vonde opplevelser, og også opplevelser der vi har såret andre. Da blir det balanse i hodet mitt, fordi jeg har det så vondt selv. Jeg kan relatere meg til smerten deres, men ikke gleden over pent hver. «Minneboka» mi har få soldager nedskrevet og innprentet.

Jeg husker jeg sto under et tre med mamma mens det regnet så mye at hun ikke visste hvordan vi skulle komme oss hjem. En lærer vi kjente som bodde langs skoleveien, så oss og vi fant håndklær, vi tørket litt opp og gikk hjem. Jeg hadde vært så våt og forkommen at jeg elsket det! Jeg dryppet på stuegulvet hennes.

Jeg samler også på at jeg lo da Daniel datt av stolen i medio tredjeklasse. Han gråt og jeg lo. Det var ikke av vond vilje! Men latteren trillet. Han bor i minneboka mi, den mentale. Jeg lo da noen jeg kjenner fikk baksmell på skatten. Jeg lo da noen mistet noen de var glad i, eller smilte i alle fall.

Jeg kan være tilsynelatende ondskapsfull, og skade andre, men det bør antakelig forstås som en umoden måte å få til synlig effekt på omgivelsene. Når jeg først har fått vann på mølla, sårer jeg til det ikke er mer igjen å såre. Jeg har mistet en venn! Inn i minneboka med henne. (P.S Dette var vondt å skrive. Inn i minneboka.)

smiley-1041796_640.jpgBilde: Pixabay

Reklamer

En kommentar om “Å samle på andres tristhet

  1. En kamerat av broren min, han pleide visst å være litt uheldig av seg. En gang på ungdomsskolen satte han det ene benet opp på en stol, og proklamerte høyt og tydelig til resten av klassen: «hør her», og skulle da kun slippe en fjert….problemet var at det var ikke det eneste han slapp, han var ikledd kortbukser, og hele greia rant nedover bena hans, og han måtte hjem og skifte klær.

    Selv tok jeg salto en gang på glattisen i det jeg skulle nå en buss på vei hjem fra videregående, der sto en ansamling av folk, og samtlige lo. Så jeg antar det er noe felles menneskelig over det å le av andres ulykker.

    Husker også at mora mi tok, nesten, en salto over en påle i sentrum av Oslo, men to karer som var med oss inn til Oslo den gangen, greide å få tak i henne før det gikk gæernt…..Må nok lære meg å ikke gå med nesa i været, sa mor da.

    Det er visst noe felles menneskelig over det å le av andres ulykker, så fremt det ikke har gått riktig gæernt, andre ganger kan det være forårsaket av enten sjokk eller nummenhet og behov for å føle noe som helst, tror jeg kanskje?

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s