Antisosial adferd

I boka Asperger syndrom av Tony Attwood står det om sosial adferd. Jeg overfører det til antisosial adferd, i alle fall mangel på aldersadekvat sosial adferd, for det står om manglende evne til å omgås jevnaldrende og likegyldighet overfor kontakt med barn på samme alder. Der var jeg, jeg satt på SFO uten å leke med noen. Der er jeg. I et nøtteskall. Jeg gikk så langt i å leke med småunger at jeg fikk jobb i barnehagen.

Om jeg var et lite barn eller en ung voksen da som fjortenåring i barnehagen, er ikke godt å si. Derfor sier jeg det ikke. Jeg sa aldri noe. Men jeg planla hvem av de ansatte i denne barnehagen jeg ville ha i begravelsen min. Jeg skulle jo dø. Jeg kunne ikke leke med de små evig. Det ble for ensformig og for variert på samme tid, for svevende, uforutsigbart og usikkert. De skulle jo vokse opp, utvikle seg, vokse fra meg.

Der stod jeg igjen. Alene, i en klynge av andre ungdommer. Jeg var uten jobb i barnehage, tiden strakk jo ikke til da jeg gikk på videregående. På ungdomsskolen kunne jeg jobbe fra halv tre til halv fem. På videregående kom jeg ikke hjem før 16.15, med buss. Jeg hadde ungdomskort. Jeg som aldri var ungdom, kjørte med ungdomsbillett. Nå er jeg honør om jeg skal ut med bussen.

Jeg finner visst ikke alderen min, er ikke på nett med den, finner meg ikke igjen i de som er som meg i aldersgruppe. Jeg gir faen i – er i alle fall likegyldig til – trettiåringer, nygifte og med utdannelsen i boks, fast jobb og selvproduserte småbarn. Småbarn jeg en tidsepoke var stor fan av.

Jeg ble engang i 2006 spurt om hvor gammel jeg ville være. Enten tre eller nitti, svarte jeg. Jeg kan godt være nitti og ha barnebarn på fanget; være ferdig med alt og ha lykkes. Eller så kan jeg være tre og prøve omigjen.

synnebw5.jpgLiten jente fra Dust of doll på benken. Mate duene i parken? Som en pensjonist eller unge.

Reklamer

2 kommentarer om “Antisosial adferd

  1. Jeg husker jeg sa til en eldre fyr som sa man er bare så ung som man føler seg» at jeg følte meg som 100 år inni meg. Det var visst ikke en positiv ting å si. Men jeg har alltid følt meg gammel, eller i hvert fall feil alder. Noe av det hadde sikkert med at jeg ikke forstod hvorfor folk gjorde det de gjorde.

    Nevrotypiske mennesker kan være så innmari forvirrende. Spesielt når de skal prøve å forklare meg hva jeg egentlig mener og nekter å tro meg når jeg sier at de tar feil. Aspergere er kanskje skikkelig stae, men det er jommen meg også nevrotypikere som tror de skjønner hvordan jeg har det.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s