Den sjenerte aspergeren i skolegården

Da jeg gikk på skolen, trodde alle jeg bare var sjenert. Jeg ble nok ikke engang vurdert som et mobbeoffer, enda jeg opplevde at jeg var det selv. Jeg var så usynlig når de ikke plaget meg. Jeg var så stille. Jeg var så stygg og så vakker. Jeg ser det nå, etterpå, at den sjelen jeg følte var stygg som ikke passet inn, hadde noe ved seg. Det fine smilet, den nesten lydløse bevegelsen gjennom skolebygget, nesten som en engel med føtter.

Jeg grudde meg til skoledagene. Jeg husker en natt jeg lå på ei hytte uten strøm med mamma og pappa. Jeg ville vinterferien skulle vare evig. Jeg ville absolutt ikke tilbake til skolen. Men jeg var for sjenert, redd og usikker til å si det. Min skolevegring eksisterte bare inni meg siden ingen fikk vite om den. Jeg gikk på skolen og fikk toppkarakterer.

På videregående, endret noe seg. Jeg ble pratsom og sa naive ting. Ting de andre hadde vokst fra. De lo av meg og vennene mine spøkte om at de var betalt for å være sammen med tilbakestående meg. De sa de var betalt av mamma og pappa for å være vennene mine. De var ikke det, men jeg sugde ordene til meg som en svamp.

Jeg var ikke tilbakestående heller. Jeg var intelligent. Men jeg trengte å spille noe ut. Noe som jeg skjønte. Jeg skjønte hvordan jeg fikk de andre til å le, som å la meg falle lett, være Bambi på isen uten is. Og å være så tynn og likevel spise 8 hamburgere på McDonalds. Jeg vekket noen gjennom mitt usammenhengende jeg. Jeg hang ikke på greip, og det åpnet øynene på noen.

Jeg fikk oppmerksomhet. Mange med Asperger får det gjennom å snakke om spesialinteressen sin. Men jeg hadde ikke helt utviklet noen enda. Jeg hang litt bak meg selv, der jeg forsøkte å overleve i et samfunn jeg ikke skjønte. Jeg gikk stille og smilte, vakker-stygge engel, zoombie, mer død enn levende. Personen, en tilfeldig utvalgt jeg smilte til, smilte tilbake og jeg følte meg innflytelsesrik de gangene jeg fikk det til. Det kunne være til en helt fremmed på gata, gjerne en gammel dame, grå i håret.

Jeg ønsket meg krykker. Noe å lene meg mot. Noe å forsvare annerledesheten min med. Noe som kunne fortelle at jeg hadde vondt. Om ikke i hjertet, i alle fall i en fot. Det ville jeg kunne klare å formidle, om jeg bare fikk et par krykker. Jeg går fra tanken, vokser meg inn i voksenlivet, men likevel kjenner jeg klumpen av angst og behovet for å vite at noen skjønner. Jeg trekker det tilbake og smiler (sjenert/skamfull). Dette er å leve med Asperger syndrom for meg.

engel.jpgDukke av Charles Stephan

Advertisements

8 thoughts on “Den sjenerte aspergeren i skolegården

  1. Det gjør vondt langt inn i hjerterota å lese dine siste innlegg. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne si, eller skrive som hjalp deg.For meg er det du skriver viktig og verdt noe, det kan jeg i hvert fall formidle.
    Takk for at du skriver og underviser meg.

    Likt av 1 person

  2. Denne teksten, sammen med bildet, er en sterk beskrivelse, Helene, – av hvordan ei fortvilt jente prøvde å passe inn og bli akseptert. Du er god!

    Likt av 1 person

  3. Jeg tror jeg ei stund stirret, syns å huske noe sånt noe. Og var utenfor alt og alle, oppmerksomhetssøkende og vennesøkende, uten helt å vite hvordan jeg skulle få det til. Svært ensom og alene, til tross for noen få venner som jeg hadde. Mora mi laget en drakt til meg i 3.klasse, tror jeg det var, en drakt som Lynet eller Lynvingen, og ei voksen dame tvang meg til å hoppe på ski. Det var sånn laget at man skulle få poeng for hver øvelse man gjennomførte.

    Og på den tiden, ihvertfall, så sa man aldri imot noen voksen, så jeg prøvde meg, stiv av skrekk, på det hoppet, og trynet altså miserabelt. Siden fikk jeg da tilnavnet Lynvingen eller Lynet.

    Men jeg satt og tegnet i margen, noe jeg fortsatte med, og fortsatt gjør, dersom jeg skulle befinne meg på et kurs av et eller annet slag. Papirbåtene, derimot, har jeg sluttet med å brette, de ble det svært mange av etterhvert, jeg moret meg med å prøve å lage de så små som overhodet mulig, sånn at de minste jeg fikk til, tilsvarte sånn ca. sørgeranden på tommeltotten, og jeg måtte bruke saks til hjelp for å brette dem (saksa sammen, slik at den skarpe enden kunne brukes i stedet for fingrene til å utvide båten innvendig). Fingrene ville vært for klumpete til å få til den biten.

    Jeg husker fremdeles hvordan man bretter slike båter, da. 🙂 ❤

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s