Jeg savner

Går vi noen år tilbake i tid, var jeg frisk nok til å reise på permisjoner. Med hånden min i pappas, som et lite barn, besøkte jeg Storo storsenter og Botanisk hage. Jeg kjøpte garn til strikkeprosjekter og fotograferte dukker i hagen. Hvor ble det av den unge damen?

Hun ble eldre. Heklenåler ble stikkvåpen. Hun mistet kontrollen, helt enkelt. Hun var meg, liggende på traumemottaket med en kulepenn gjennom halsen. Ellet var det magen. Eller var det annenhver gang. 

Jeg har gjort så mye sykt. Så mye voldsomt. Så mye som ikke kjennes ut som meg. Jeg har sett meg selv slå ting i bordet, rive ned håpet mitt fra vegg og pidestall, være min egen fiende og krangle med deg, høylytt. Jeg har slått deg i ansikt og revet i filler boka di. Men innerst inne, er jeg bare ei lita jente som leter etter hånda mi i pappa.

 

Advertisements

12 thoughts on “Jeg savner

  1. Bloggen din er veldig bra.

    Men det er kansje ikke så lurt å dele med hele verden hvordan du skader deg. Det kan fort gi andre gode/dårlige ideer… desverre.

    Klem.

    Lik

      • Tror ikke det spiller noen som helst rolle. Vil man kutte seg så gjør man det. Beskrivelsen din var mye mildere enn det meste man ser på tv og leser i bøker. Bare fortsett du. Vi trenger å høre det. Og du har rett til sorgen og savnet ditt.
        Savnet over ting som vi aldri kan få igjen er noen ganger så uutholdelig at det eneste alternativet virker som selv-skading. Hodet forteller oss at det ikke er tilfelle, men der og da hører ikke jeg alltid så innmari godt etter.

        Likt av 2 personer

  2. Jeg tror dessverre at de som ønsker å skade seg, de er kreative nok til å finne måten, også……så jeg vet ikke om påvirkningskraften her er så stor. Jeg tror at det er viktigere at du kan uttrykke deg om det, kanskje. Det kan kanskje gjøre det lettere for andre å også uttrykke seg? Selv har jeg en formidabel sperre mot å skade meg. Jeg tror jeg hverken har aggressiviteten eller i det hele tatt evnen til det.

    Jeg savner også hvordan det var da jeg var mindre fysisk syk enn nå, dengang jeg «bare» hadde dørstokkmila som sperret for ting jeg ønsket å delta i av aktiviteter, nå må jeg stort sett alltid ha med meg noen, fordi jeg ikke vet om det er trygt nok for andre at jeg kjører bil når jeg er svimmel, og svimmel blir jeg endel av. Sånn at taktikken med å ta meg i sammen ikke fungerer lenger i så måte.

    Likt av 3 personer

  3. Vakre sjel, sterke tanker og følelser du deler. Vær så snill ikke slutt å dele, du er jo informator. Tilgjengelig for deg og oss andre så vi ikke føler oss så alene i verden. Og når det gjelder å skade seg og at du skriver om det så er ikke du ansvarlig for hva andre velger å gjøre med seg selv. Så der er jeg helt uenig med Lena. Man kan ikke tenke sånn når man skriver, da må man hele tiden passe på hva man sier og skriver da? Alle mennesker er ansvarlige for sine egne valg og handlinger!? vi er ikke ansvarlige for det? Eller hva tenker du?

    Likt av 3 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s