Noen med Asperger syndrom, er misforståtte individer. Rett og slett fordi vi bare er litt annerledes. Det er kort mellom sorg og glede og det forvirrer oss fordi mange av oss har en svart/hvit-tankegang. Vi blir både overvurdert og undervurdert. Snakk om å havne mellom to stoler!
Der ligger jeg og spreller og gråter og skriker. Vi kaller det sammenbrudd, utagering eller meltdown. Men egentlig var det bare en kommunikasjon som ikke fungerte optimalt.
Andre ganger, er det en lykkerus. Jeg lo og lo mellom stolene på klarinettimene jeg tok frem til jeg var 19 år gammel. Vi lo så vi ristet. Jeg var noen. Jeg var klarinettist. Jeg hørte til i en gruppe. Jeg var ikke alene. Jeg lo, sammen. Den følelsen av tilhørighet, kan ingen ta fra meg. Det var en lakrisstang med klaffer i sølv og ei bambus-flis. Pip.
Jeg kunne ønske medmennesker ikke så ned på meg om jeg misforstod. Og jeg kunne ønske folk ikke misforstod meg! Utropstegn og kursiv og greier. Hva prøver jeg egentlig å si nå? Jeg mistet tråden. Jeg tror den handler om at jeg ikke alltid vet hva andre mennesker føler. Og da, da mister jeg kontrollen.
For å vinne kontrollen tilbake, vil jeg prøve å skape en reaksjon jeg kan forstå. Om det så innebærer at den andre personen blir sint, gråter eller sletter meg fra Facebook, så er det verdt det. Hvordan og hvorfor? Det er uutholdelig å ikke vite hva andre føler.
Fordi jeg kommuniserer godt skriflig, forventer alle at jeg skal forstå hva de sier. Men vi misforstår hverandre likevel for jeg både tolker bokstavelig og overtolker! Jeg legger 1+1+1+1 sammen og får fem.
Jeg legger brikker oppå hverandre og legger sammen en logisk link som ikke er logisk for noen andre enn meg selv. Noen ganger kan det være at noen sier god natt før jeg har tenkt til å legge meg, og jeg opplever at de vil jeg skal forsvinne, sovne inn, dø. Som at jeg får en hårklipp til å bety at de vil at jeg skal ta livet mitt. Her har vi:
1. Han klipper håret +
1. Han vil forandre noe i hverdagen.+
1. Jeg er en del av hverdagen. +
1. Jeg utgjør noe han vil fjerne. =
5. Jeg skulle vært død.
Fordelen er at jeg ikke går glipp av detaljer. Jeg kan rose deg når du har ny frisyre eller nye sko. Jeg kan gi deg komplimentene du ønsker deg. Jeg kan være meg, helt enkelt.
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 
Ja jeg kjenner denne følelsen. På P2 hørte jeg noe som plutselig ble tydelig for meg. Det var det at ingen kjenner ingen. Ikke egentlig. For vi vet bare det folk lar oss vite om dem. Selv de som tror at de kjenner en annen veldig godt, bare tror det. Alle går rundt og projiserer seg selv på alle andre.
Jeg ble litt lettet da jeg hørte det. Delvis fordi jeg fikk enda en bekreftelse på hvor himla umulig empati er. Folk kan preike så mye de vil, men de skjønner likevel ikke mer om andre enn det den andre lar dem få se.
LikerLikt av 1 person
Ja, sånn er det nok for de aller fleste, inkludert oss med asperger, at vi projiserer oss selve på andre. I et portrett der jeg malte etter et motiv, jenta med katten, der la jeg inn en del av meg selv, sånn at noen tror at det er selvportrett, men det er det ikke. Visstnok så er det sånn at selv om man maler andre mennesker, så legger man inn litt av seg selv i maleriet, eller det er ihvertfall lett å gjøre det sånn.
Her er det maleriet jeg snakker om, for øvrig, blant andre malerier jeg også har malt:
https://hkhavik.wordpress.com/2016/05/23/maleriet-som-ble-bereist/
LikerLikt av 1 person
For noen flotte malerier. Er de på utstilling? Har du dem hjemme hos deg? Flere burde fått se de. Selger du? Ble mye på en gang må. Men de var virkelig fine. Dette er en evne jeg skulle ønske jeg kunne beherske. Misunner deg og dere som kan dette.
LikerLikt av 2 personer
Det er jo helt logisk, for vi kan umulig være inne i noen annens hode og vite hvordan de tenker. Og det hadde vært veldig rart om ikke asdere ikke gjorde dette og. Jeg må dobbeltsjekke meg selv ofte. Mange ganger sletter jeg hele kommentaren. Men ikke nå.
Sjekket bildet. Jeg kjenner deg ikke, så aner ikke hva som er deg. Bortsett fra at jeg har oppfattet at du liker katter. Hun eldre damen så koselig ut der hun hvilte seg og flammemenneskene? hadde noen av favorittfargene mine.
LikerLikt av 1 person
Oi, det var mange spørsmål, Astrid E Sann Kristensen. Har ikke hatt dem på utstilling. Har de fleste av maleriene hjemme hos meg. Ett av dem er solgt til en slektning. Bildet av hun som hviler seg på steinen er malt etter et foto av min tante, og var en gave til henne, som etterhvert har havnet hjemme hos mora mi. Har tatt meg kunstnerisk frihet i å male buksa hennes i en annen farge enn den hun hadde, samt litt kunstnerisk frihet med bakgrunnen, også. Har planer om å male litt flere malerier i sommer, for jeg har endel ideer som jeg må få gjort om til malerier, da blir det sannsynligvis relativt nonfigurative malerier, kanskje, pluss kanskje ett og annet landskapsbilde.
Maleriet med flammemennesker er egentlig av engler i flammer, og der så jeg for meg alle de mennesker med og uten asperger/autisme som jeg vet om, som har det vanskelig.
Forhåpentligvis så kan jeg få til en utstilling sånn etterhvert, det jeg da ønsker å få til, er malerier der jeg uttrykker følelser og som jeg føler inneholder ett eget uttrykk som er helt og holdent mitt. Sånn som det er tilfelle med englene i flammer.
LikerLikt av 1 person
En ting som jeg i hvert fall har lært når det kommer til kommunikasjon med min datter, og det er å være konkret og tydelig. Gi en beskjed om gangen. Være foran og forberede ting som skal skje. Er jeg flink til det, blir det færre «sammenbrudd» og vi har det mye hyggeligere sammen. Hun har det best hvis hun vet hva som skal skje, når og med hvem.
LikerLikt av 1 person
Kattungen i maleriet, derimot, hun har samme farger som katta mi Lady Makarena, til daglig Pusungen, hadde. ❤
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker