Vi har bare ett liv, det er i alle fall bare ett liv vi vet om. Og så kommer døden og henter oss. Før eller siden. Helst siden. Vi ønsker at alle skal bli gamle. Også mennesker som opplever vonde faser i livet, fortjener og behøver å leve videre. For når det er liv, er det håp.
Men noen ganger har jeg sagt stygge ting til mennesker jeg er glad i. Da har jeg gjerne eskalert og endt opp med å ønske de døde. Sånt finner ikke folk seg i! Det er vondt å være den som dreper livsgnisten eller gleden til de rundt seg.
Jeg innrømmer likevel at jeg ikke alltid er snill eller omtenksom når jeg får det vanskelig med meg selv. Jeg synes det er mest rettferdig at jeg er åpen om det. Det tilgir ingenting, men kan hjelpe til å forstå at jeg ikke vil noen noe så vondt som jeg faktisk sier.
Jeg finner ingen annen løsning på problemet, der og da. Jeg «må» bare skjelle ut. Det kjennes ut som om det presser på alle knappene inni meg og at jeg ikke får plass til å tenke klart. Jeg må få det ut av meg. Få de ekle følelsene ut av munnen min. Alt hatet til de jeg egentlig elsker! Der sier jeg det, ut av munnen i stedet for:
Jeg elsker. Og de to siste ordene håper jeg dem jeg hater av og til, trykker til brystet sitt. Å ha Asperger kan av og til være å kommunisere litt for «direkte» om temaer som andre ikke rører ved, eller uomtenksomt, men jeg mener egentlig ikke å ødelegge for andre enn meg selv. Sånn skader jeg meg når jeg ikke får bruke kniv.
Selvskading er en vanlig tilleggsvanske for noen av de som havner i psykisk uføre og er behandlingstrengende. Ikke alle med Asperger trenger psykiatrisk behandling. Vi er veldig ulike, akkurat som nevrotypikere. Når jeg sårer andre, tråkker jeg på min egen selvrespekt. Jeg tramper til og med, i klaveret.
Foto: Jeg ganger meg med to og gjør en multieksponering av ei dukke. Dukke: CC Cabinet.
aspergerinformator.com 
Jeg har flere graver å gå til. For jeg har mistet en sønn, en bror og en far, i den rekkefølgen, en nokså unaturlig en. Man forventer at de eldste skal møte døden først. Min sønn ble født, dødfødt, den 13 august 1999, på en fredag. Man kan jo bli overtroisk av mindre. Og det var på grunn av svært sterke sorgreaksjoner iblandet angst og en god del forvirring, at jeg kom innunder psykiatrien, jeg ba om psykiater på sykehuset, på fødeavdelingen, og fikk det, også. Vedkommende stirret på meg, husker jeg, antakeligvis for å vurdere hvilken tilstand jeg rent faktisk var i. Men han kom visst fram til at det var sorg, mer enn noe annet.
Jeg følte meg oppgitt av den psykiateren, at han syntes jeg var svært lite verdt, og at han ikke ønsket å hjelpe meg. Så da tok det ei stund før jeg igjen tok kontakt med psykolog, da i form av privatpraktiserende, først, i påvente av å komme innunder den offentlige psykiatrien.
Min bror døde på en sankthansaften noen år senere, og min far i april i fjor. Jeg har også såret mange med å skjelle ut, noe av det har kommet av forvirring, annet av sorg, og kanskje en god del av ren angst.
Og ja, det kan nok føles som å tråkke på egen selvrespekt, ja. Det var noen som sa at aggresjon/sinne kan reflektere sorg, syns å huske det var en psykolog som sa det til meg, før jeg fikk noen asperger diagnose. Jeg syns denne videoen her er så fin:
Livet vårt, sånn som det nå engang er, er det eneste vi har. Og om litt er kaffen klar ….. Denne her syns jeg også er fin, passer vel bedre på morgenen enn dette tidspunktet her, da, men here goes: https://www.youtube.com/watch?v=PVGesDkDAI0&index=1&list=PL9B6C588813E9DD81
LikerLikt av 1 person
Ja, livet er det eneste vi har. Og selv om det gjør vondt, må vi leve det. I alle fall så lenge noen holder oss i live når vi ikke klarer det selv. Takk for alle kommentarene dine. De er flotte! Og du er flott, og et godt menneske.
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker