Å føle sorg

Personer med Asperger syndrom føler sorg som alle andre mennesker. Vi kan vise det ulikt utad. Ofte smiler jeg mens jeg hyler på innsiden, andre ganger ødelegger jeg noe jeg bryr meg om eller noe som er ditt. Du liker best når jeg smiler. Jeg kjenner meg kanskje falsk, men trenger ikke skamme meg over noe galt jeg har gjort. Kanskje er det enklest å si det med et smil. 

Noen av oss blir også deprimerte. Til byrden kan jeg legge til at antidepressiva ikke hjelper. Jeg er annerledes, utestengt fra samfunnet og kjenner meg som et problem. Man kan ikke medisinere meg til å høre til å få innpass på sosiale arenaer. Det kan være smertefullt å stå på utsiden, og likevel eksistere som om man hørte til et sted. Det hjelper ikke å ta en smertestillende pille. Pille trille hjelper lite en Asperger på villspor i det sosiale landskapet. 

Sorg er en naturlig reaksjon, mens depresjon ses på som en psykisk lidelse. Sorg opplevde jeg da farmor døde, gikk ut av vår tid og aldri lenger var fast program på søndager. Ny sorg opplevde jeg da jeg fant ut at jeg ikke fikk være sammen med hunden min på daglig basis. Men da var jeg også deprimert med selvmordstanker fremtredende og planla tilbaketrukket å ta mitt eget liv. Da jeg ble forespeilet å bo i omsorgsbolig uten hunden min, tok jeg en overdose medisiner. Resten er sykehushistorie.

Bokstavlig talt ble jeg fra det øyeblikket, fratatt retten til å styre mitt eget liv. Jeg bestemte ikke når jeg skulle kle på meg om morgen, spise frokost eller gå en tur. Jeg var låst inne på psykiatrisk, etterhvert med fotfølge. Jeg kan ikke gå på do alene. Kan du tenke deg hvor nedverdigende den følelsen er? Jeg er ikke følelsesløs, det er bare myter vi sprer om oss om at Aspergere er kalde fisker. Svøm din vei med antakelsen din! Den er langt utpå jordet. 

En ny sorg oppstod da jeg fikk vite at Asperger har jeg hele livet. Jeg blir aldri som deg, og du tenker du er bedre enn meg. Bare innrøm det, jeg kommer til kort. Jeg kan ikke lage barn og ha jobb, selv om mange med Asperger mestrer det. Du sier jeg er bra nok, men det holder ikke for meg innelåst på sikkerhetsavdelingen. 

Ny sorg. Det kjennes som om jeg har drept både meg selv og et planlagt barn. Gift blir jeg nok aldri. Jeg søker kjærlighet på resept men det finnes ikke. Kjærlighet må være gjensidig om det skal fungere. Det hjelper ikke hvor nye jeg trenger en klem. Noen ganger gjør det vondt å kjenne på at man ikke strekker til og ikke vet hvordan man får seg en kjæreste. Jeg engasjerer meg i menneskene rundt meg, men kommer så lett til game over som i et Nitendo-spill med Super-Mario,

Jeg har ujevn mengde energi og øser den utover de jeg tror jeg elsker, men det er ikke nok til alle. Det er i alle fall ikke nok igjen til meg selv. Jeg dreper meg langsomt med å leve livet mitt. Vil du høre hvordan det er? Jeg skriker det i øret ditt, som barn skriker i øret for å skade noen. Så blir jeg urolig og sliter med å sitte på stolen min. Pust rolig nå, Helene. Ut og inn. Angst er en bivirkning av å leve med Asperger syndrom. Unnskyld, jeg er redd for deg og kan ikke la deg komme nær nok til at vi får en relasjon. Ny sorg; et tapt vennskap. 

Reklamer

2 kommentarer om “Å føle sorg

  1. Jeg bruker antidepressiva, men har aldri følt at det hjelper det aller minste, kan ikke føle forskjellig hverken med eller uten, tror jeg (har brukt det så lenge nå, så jeg husker ikke helt hvordan det var uten).

    Jeg hater å si hadet til noen, akkurat det tror jeg kanskje delvis har med det å gjøre at jeg har sagt hadet til så mange i mitt liv, og da har den farvelen vært for evig og alltid, såvidt det ikke er sant, da, at vi alle møtes igjen i himmel-landet.

    Så å si hadet til noen er overordentlig kjipt.

    Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å beholde det mennesket hos meg, som jeg sier hadet til, allikevel, for er hjernen min overbelastet allerede, så ønsker jeg å være alene med den, for å bearbeide, for å være til, for å altså være alene. Men jeg kan ikke fordra seremonien, og ganske spesielt ikke hvis huet mitt allerede nærmest trenger krykker allerede, da vil jeg ha det helt stille rundt meg, ihvertfall.

    Det er et pussig liv, på en måte, jeg lever, for jeg har levd i så mange år nå på en fra dag til dag-basis, og forsøkt desperat å finne tilbake en slags glede i ting, kanskje se på en vakker blomst eller pyntegjenstand for å prøve å gjenskape littegrann glede. Eller annet. Eller tårer, for den del. Kanskje det blir noen tårer i dag, for den filmen jeg skal se på kino senere i dag, omhandler en person med en annerledes type funksjonssvikt enn det jeg selv har, og forholdet vedkommende har til den eller de som skal hjelpe til.

    I dag har jeg og min eks bestemt oss for hvem som skal bli arbeidsleder, og hvem som skal bli tilkallingsassistent i BPA-ordningen min, jeg har fått utvidet timeantallet, også, til 25 timer i uka, pluss 2 timer til administrasjon (arbeidslederens timer til å bedrive administrasjon av ordningen). Jeg er også redd alt og alle, konstant, og det får jeg visst ikke gjort noe med, for det hjertet mitt, det beveger seg i sneglefart. I dag fant jeg allikevel en fin sang, da, igjen. 🙂 https://www.youtube.com/watch?v=c99JSlFLaZA

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s