Når de andre isolerer meg

Noen ganger, trekker jeg meg tilbake i mitt eget skall. Det er typisk for en med Asperger syndrom å trekke seg ned bak datamaskinen eller en bok. Jeg velger Mac-en. Jeg velger å ikke prate med de som sitter sammen med meg og inviterer ikke en hau med folk på besøk.

Andre ganger er det de rundt meg som isolerer meg! De passer på at jeg ikke får for mye folk rundt meg, fordi jeg kan skade meg selv og andre når det er mange impulser. Jeg sitter ikke sammen med de andre pasientene. Vi har ikke det fellesskapet, det er jeg og de andre, ikke «oss».

Men også før alle årene på sykehuset, opplevde jeg at mennesker isolerte meg! De stengte meg ute. Puslespillet ble lagt mens jeg bare var biter. I barnehagen, la barna brikkene sammen til et bilde. Jeg la de også, når jeg ble tvunget til det av de voksne. De andre så filmer av lek og liv og latter, jeg bare enkeltbilder og fryste øyeblikk. De frøs meg ut og jeg ser en hånd dytte meg frastøtende. Jeg husker jeg blødde neseblod. 6 år liggende på gressplenen.

Jeg fikk ikke være med på klemmene på bussholdeplassen når vi møttes om morgen som tenåringer. Jeg stod der som en stiv tinnsoldat. Inni meg, var det masse følelser. Jeg ville også bli telt med på bussholdeplassen, eks antall stopp før skolen. Jeg hørte ikke til og de viste meg det med å behandle de andre vennene sine annerledes enn de behandlet meg. De andre fikk en klem på hvert kinn. Jeg fikk et «hei» hvis jeg var heldig. Jeg gjentar: Hvis jeg var heldig. «Hei.»

Men igjen et også, jeg isolerte meg selv også. Jeg skjønte ikke hva som skulle til for å være en del av gjengen annet enn å herme etter klærne deres. Jeg visste at jeg var annerledes og drømte meg til en mer populær rolle, men den var bare i hodet mitt. Det ble aldri virkelighet. Jeg ble aldri virkelighet, mer et (skue)spill for galleriet. Jeg lot meg selv gå alene i friminuttene fordi det var enklere enn å omgås andre. Alltid på farten, på vei til venner som ikke eksisterte.

Disse andre jevnaldrende forstod jeg meg ikke på med mindre de ville prøve skoa mine. Da skjønte jeg at de så opp til meg (les: moteskoene mine) og at de ikke brydde seg om at jeg var nerd i det nuet, dette øyeblikket av lykke. Knips! Jeg fryser det bildet. Jeg setter bildene i rask rekkefølge og later som jeg er filmskuespiller, men jeg er bare en simpel hobbyfotograf.

Mange med Asperger, leker best alene. Men når det er på grunn av de andre, ikke fordi man vil leke selv, kan det være vondt. Også som voksen! Jeg sitter ofte på huk med kameraet mitt og hører sykepleierne snakke med hverandre. De drar ikke meg med i samtalen. Vi er på ulikt nivå. Ja, jeg sitter jo på bakken, men jeg mente mer mentalt og billedlig. Knips. Det gjelder å huske: (Different not less).

different.jpgDukke: Av Nefer Kane

Advertisements

11 thoughts on “Når de andre isolerer meg

  1. Det er så vondt å lese om. Og jeg kjenner det igjen. Ønsket om å være med de andre, men stå utenfor å se på. Ikke ha den bestevennen som forstår og er der, og som man kan snakke med om alt. Ikke få klemmer ( selv om klemmer ikke føles gode i utgangspunktet ) men enda verre når man ikke får dem. Jeg sender ut en hånd og en klem i tankene til deg.

    Likt av 3 personer

      • Mange, mange cyberklemmer skal du ihvertfall få av meg! ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

        Denne videosnutten her har jeg garantert delt med deg tidligere, så dette her blir en repetisjon, og jeg oversatte også dette diktet her en gang, så her er den oversettelsen også. Sånn som jeg tolker diktet, så kan ikke vi autister liksom ta HELE æren eller skylda (stryk det som passer) for at jorda vår og verdenen vår er blitt sånn som den er blitt, fordi at autistiske trekk det kan alle mennesker ha, sånn som det å være veldig fokusert på en oppgave, og det å ha en vitenskapelig tilnærming til ting.

        Jeg tror at jorda trenger alle slags mennesker, og at alle er her for en grunn, vi ville hatt en fattigere verden uten å ha det mangfoldet vi har i blant oss, både kulturelt og nevrobiologisk.

        Da Gud skapte det autistiske barn
        -en historie fra den andre siden.

        Da Gud utformet det autistiske barn,
        Hadde han drevet med skapelsen i dagevis
        Nå ville han lage et helt spesielt barn.

        En perfeksjonist med
        sterk rettferdighetsfølelse
        med øye for detaljer,
        som elsket naturen

        Mer enn noen annen.
        Med et behov for å oppdage og
        forklare vår grunn for å være til,
        og med en konstant kunnskapshunger.

        Mennesker som ville finne opp og fantasere om ting
        Som kunne bringe jorden en utvikling forbi
        forestillingsevnens grenser.

        Hvis ikke noe autistisk barn ble født,
        ville jordens fremgang ta mye lenger tid.
        Gud ønsket ikke det.

        Jeg vil la dem finne opp hjulet,
        dampmaskinen og relativitetsteorien.
        De som ikke leker så godt sammen med andre,
        og vil ha veldig god tid til å tenke ut noe.

        De vil være utholdende og fokuserte på oppgaven.
        De vil sjelden bli distrahert fra sine
        egne sinn og Interesser.
        Gud bestemte at ilden skulle bli oppfunnet
        av en autistisk person.

        Han som satt bakerst i hulen og slo
        stener sammen.
        Derav oppfant ilden ved tilfeldighet
        mens alle de andre lo og snakket.

        Gud tenkte på alle slags ting som
        en autist kunne oppfinne;
        Telefoner, datamaskiner, bøker, dikt,
        fly og teaterstykker.

        Det fantes mange arbeidsoppdrag
        for autister med smarte hjerner.
        Barnet ville være rettferdig og ærlig.

        Selv om barnet ville såre andre,
        Så ville det ikke være i stand til å lyve.

        Hvis en mor spurte sin autistiske datter
        Om hvordan kjolen så ut,
        Ville datteren si rett ut at
        det var en stygg fille.

        Hun ville bli mer taktisk, allikevel,
        Fordi hun ikke ville ønske å såre noen.

        Den samme datteren ville forsvare sin
        Mening om en viktig sak med lidenskap.

        Hennes kjærlighet ville være stor.
        Sminke og utseende ville ikke bety noe
        For henne.

        Men du kunne med sikkerhet
        stole på hennes
        Lojalitet og troverdighet.

        Og mest av alt
        ville hun være snill og vennlig.

        Autistiske barn kan lære folk å
        Finne sitt innerste barn.
        Gled dere over kreativiteten og de
        Spesielle ideene til autistiske barn.

        De har så mye å fortelle oss,
        Selv om ideene fra tid til annen
        kan virke sprø.

        Noen foreldre vil forsøke å følge
        Denne tenkemåten
        Og oppleve en annerledes, vidunderlig
        Verden.

        Av barnet som tenker på vår grunn for
        tilstedeværelse i verden,
        Som av og til finner livet så tomt.
        Et barn vasket vekk av følelser.

        Et barn så intenst opptatt av dets interesse
        At det vil gjøre alt for det.
        En lidenskap og intensitet som flest
        Folk mangler.

        Et barn med autisme får folk til å innse
        Hva som er mest viktig i livet.
        Mennesker vokser av sitt autistiske barn,
        Det er en overveldende opplevelse.

        Til slutt sa gud til menneskene:
        Jeg skapte deres autistiske sønner og døtre
        Fordi jorden trengte mer.

        Mer kjærlighet
        Mer styrke
        Mer ærlighet
        Mer uskyldighet.

        Behandle dem godt.
        Gråt ikke for det barn
        Som det aldri vil bli.
        Elsk den vidunderlige skapning
        Det allerede er.

        Det er skapt av gud.

        Hvem er du til å tvile og
        Bedømme Guds skaperverk?
        Det er ikke mindre.
        Det er mer.
        Mange dråper fyller havet
        Og får regnbuer til å oppstå på himmelen.

        Av Arinka Linders, 2007

        Likt av 1 person

      • Dette diktet leste jeg nå fra begynnelse til slutt. Det er vakkert og jeg klapper meg selv på hodet. Kanskje finner jeg ikke opp hjulet, men jeg tar bilder andre ikke ville brydd seg filla om. Og jeg sa til min mor at hun så stor ut i den toppen, men fikk moderert meg gjennom tiden. Gi oss tid til å lære taktikk. Elsk oss når vi hater. For da gjør det vondt å være oss.

        Likt av 1 person

  2. Different not less, indeed. I do relate to your description of isolation in the playground. Actually more children feel isolated than we are aware and it is not always easy as an adult either.
    That isn’t an answer to the complex situation of your life, or of anyone’s life, I know that. But again you describe the situation so well. Thanks.

    Likt av 1 person

  3. Det er på en måte som å være i en boks, og alle de andre utenfor boksen. Vel ble jeg også inkludert i leken, også, en del, men jeg følte meg på merkelig vis så altfor ofte allikevel utenfor og ensom. Jeg husker en veldig god vårdag, da, sammen med ei nabovenninne, vi satt på taket på uthuset dems, det var sol, grusen gjorde sin vårlyd under skoene når man gikk, det glitret i taket av sol, og snøen var nesten smeltet vekk.

    Og vi delte karameller, noe jeg riktignok fikk svi endel for siden, da, fordi jeg hadde inngått en avtale med foreldrene mine om å unngå godteri annet enn på lørdager. Premien skulle da være å få 500 kroner til jul. Ærlig som jeg var, innrømmet jeg synden, og måtte altså forsake den 500-lappen……og ble snurt fordi jeg mente det var urettferdig, for jeg hadde jo sagt fra om den ene gangen, liksom….men der var altså mor og far konsekvente, så de pengene, de fikk jeg ikke……. ❤

    Men lykken er altså å sitte på et bølgeblikktak med bena dinglende utenfor kanten og dele fløtekarameller. ❤

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s