angst · asperger syndrom · tilleggsvansker

Flekken

Vi stod på bakerste rekke på fotografiet fra 1. klasse. Jeg var av de høye som fikk stå bak. I dag får du en historie fra virkeligheten som jeg husker som om den var i går og har bevis på tiår etterpå. Jeg var ikke alene bak der, men likevel var det en liten detalj som skilte meg ut fra mengden og åpnet mammas blikk. Så du flekken på t-skjorte-halsringen?

Jeg pleide å bite/sutte på den, selv om jeg var stor skolejente. Kanskje hang jeg litt bak, men intellektuelt var jeg foran. Mange med Asperger syndrom er skoleflinke. Alfabetet og multiplikasjonstabellen var problemfrie for meg, men jeg var full av problemer og bekymringer i det mellommenneskelige og sosiale! Jeg bet nervøst, beroligende og trøstende og lagde flekk på flekk. Nye flekker hver dag, inkludert denne solskinnsmorgenen fotografen satte og stilte oss opp på rekke og rad som skolebarn.

Jeg var liten inni meg fortsatt, i en større ansamling av elever: Klasse 1c med 18 7 år gamle individer og en klassestyrer. Jeg hadde rosa t-skjorte, nyvasket med Minnie Mus. Jeg hadde glemt å si fra hjemme om hele fotoseansen og sa det samme morgen. Kanskje jeg trodde det ikke var viktig. Kanskje jeg ikke trodde det gjorde noen forskjell. Mamma gjorde helomvending og skiftet klær på meg så jeg skulle være fin! Men jeg bet i t-skjorta før bildet ble tatt og laget flekken, ubevisst. Jeg spiste også håret mitt en stund.

Jeg fikk premie for å slutte å tygge. Jeg tror det var en porselensdukke. Jeg klarte avvenningen, men det tok tid for det var trygt å ha noe å bite på. Jeg var som en unge spiser på rangle og bitering og sutteklut som trygghet i senga eller ved bordet. Som voksen selvskader, har jeg svelget ting som de under tre år kanskje kunne finne på å svelge. Er jeg liten enda? Anoreksi krymper kroppen min. Asperger gir en barnlig angst. Jeg er redd for ting andre ikke er redde for, som om noen klipper håret sitt.

Ingen kunne se jeg var nervøs og at jeg syntes det var flaut å si «appelsin» høyt under fotograferingen av klassebildet. Jeg smilte meg inn i mengden. Derfor oppdages ofte ikke jenter med Asperger syndrom: De er flinke til å late som om de har det greit. Og det kan være greit og helt ok å ha Asperger også! Forvirrende?

Det bør bare tas hensyn mens vi vokser opp, dette syndromet. Det som er en selvfølge for andre, er kanskje ikke det for oss med Asperger, som å pynte seg litt på håret og ha fine klær til en fotoseanse og som å dusje oftere når man har mensen. Noen må si det til oss, forklare, kanskje vise. Og i det hele tatt å si ordet mensen er helt tabu for meg fordi det er noe unaturlig kroppen plutselig begynte å skape, en endring. Forandringer er tøffe for oss mens andre jevnaldrende liker å bli mer voksne, nesten stolte. Jeg ville gjøre som jenter gjorde i gamledager før de visste hva mensen var: Løpe ut i skogen og gjemme meg for å dø. Tilbake til klassebilde-smilet og tilværelsen:

De første årene som skoleelev klarte jeg meg relativt bra! Jeg hermet etter de andre på  skolen, kjøpte like sko da jeg var ti og Fruit of the Loom- genser da jeg var tolv, og drømte meg bort i lekene mine hjemme. Jeg var NESTEN som de andre elevene. Det er alle disse detaljene som har bygget livet mitt, bit for bit. Jeg vil bite meg trygg. Flekken sitter jeg igjen med fra 1. klasse. Det og kunnskapen om å si «fus» til å hoppe for å slippe å stå først når vi skulle hoppe strikk i storefri. Frikvarter er et misforstått ord for oss med Asperger. Fritiden kan være det aller vanskeligste. Sutt. Slutt.

inks-719918_640Foto: Spots fra Pixabay

Reklamer

8 kommentarer om “Flekken

  1. Jeg brettet papirbåter etter modell av apen Nils i ei barnebok, og prøvde å få båtene så små som overhodet mulig, de minste ble omtrent på størrelse med sørgeranden på en fingernegl, jeg brukte tuppen på saksa til å bende ut båten med. ❤ Og dagdrømte, noen ganger befant jeg meg i et mellomrom mellom fantasi og virkelighet, som virket såpass reelt at jeg nærmest måtte trengt å klype meg selv i armen, det hendte, og hender fremdeles, at jeg liksom må irettesette meg selv der, gå igjennom sekvensene og se hva som altså er fiksjon og hva som hører denne verdenen her til.

    Distreheten, som jeg etterhvert nå har skjønt altså antakeligvis heter autisme, den var påtakelig og synlig, genseren kunne fint bli plassert vrang på kroppen, eller bakvendt, og lue kunne jeg finne på å bruke til langt utpå vårparten, nærmest av gammel vane, stappet den i sekken på vei til skolen. Og så tegnet jeg i margen, det gjør jeg forresten fremdeles. Jentetegninger eller tegninger av trekanter og firkanter i mønster, skraverte eller innfylte med farge, også det som etter en slags oppskrift. Og jeg oppdager lett mønster i ting. En matematikklærer vi hadde, var imidlertid en person som alle var redde for, noen voksne skulle nok aldri fått lov til å være lærere og være med på å forme andre mennesker, og han var en sådan en.

    Her Pink Floyd med Another brick in the Wall:

    Likt av 1 person

  2. Friminutt var det verste jeg visste. Det var tiden mobbingen foregikk og det verste på hele skolen. Elsket vinteren da jeg var å sto ski med de eldste. Der ble jeg akseptert. Men om det var sommer eller ingen snø, ikke noe gøy.

    Likt av 1 person

  3. Du skriver så levende! Det er så jeg kan se for meg deg, 7-årige Helene, med flekk på t-skjorten. Det er som du sier, du bet nervøst, beroligende og trøstende. Det var nok kanskje en form å føle litt kontroll? Jeg kan jo kjenne det igjen på andre ting med meg selv, kanskje snodige ting jeg kunne gjøre – men som var beroligende for meg. Ga meg en form for trygghet.

    Du har en egen evne til å beskrive fortiden 🙂 Sette fokus på det som har vært og sette det i system, om du skjønner hva jeg mener? Du ser sammenhenger og trekker gode paralleller til dagen i dag. Og du skriver på en måte som bare Helene kan, som jeg har sagt før.

    «Jeg var NESTEN som de andre elevene. Det er alle disse detaljene som har bygget livet mitt, bit for bit. Jeg vil bite meg trygg.» – så enkelt beskrevet, men likevel vakkert, gripende!

    Stå på videre med skrivinga, Helene! Jeg tror du kommer til å nå langt.

    Likt av 2 personer

    1. Tusen takk for viktig tilbakemelding. Jeg fortsetter å skrive. Jeg er glad jeg kan bidra. Ja, jeg skjønner det med system. Jeg føler det sånn jeg også, ta detaljene ut og inn i større bokser.

      Likt av 2 personer

  4. Det føles som om, at du beskriver min egen skoletid. Jeg smilede også for at passe ind i mængden – men var ængstelig og nervøs indeni. Jeg klarede mig godt de første år i skolen, da der ikke forventedes så meget socialt. Da der begyndte at dannes kliker og grupper i de større klasser, blev det rigtig svært. Som voksen er jeg bange for ting, som voksne ikke er bange for – præcis, som du beskriver det. Og jeg krymper mig også ved at sige ordet «menstruation».

    Knus og tanker og tak for dine ord.

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s