Denne uken var en som har vært på ferie tilbake på jobb. Det var utrolig fint å ha en å spille ball med. Jeg kan si hva jeg tenker, og han forstå (at det er sånn for meg). Jeg sa ikke «hei» til ansvarsvakta da hun kom med medisiner. Men da jeg satt igjen med medisiner i magen, hadde jeg for første gang på en stund en å prate med.
Jeg forklarte til han jeg satt sammen med at hun hadde vært sint og da sier jeg ikke hei. Men dere vanlige menneskene, nevrotypikererne, reagerer med følelser og skremmer vannet av meg for så å gå videre som om ingenting har skjedd! Alt er som det var før igjen. Men ikke for meg! Lærer jeg DEG noe nytt nå?
Jeg sitter igjen med sinnet til de som har tatt det ut på meg fordi jeg er sensitiv på sterke følelsesuttrykk. Men sånn er det altså, i den virkelige verden: Man blir sinte eller sure, oppgitte eller lei seg og så tilgir man, slår en strek over det dere mislikte eller glemmer det bort og går videre. AHA! Så derfor sier hun hei fortsatt, selv etter den dagen hun ble så sinna på meg. Aha! (Men dere er noen raringer.)
Dukke som sitter igjen: Nefer Kane
aspergerinformator.com 
Det er jo menneskelig, – og helt greit, – å bli sur eller sint av og til. Og heldigvis kan de fleste glemme det, legge det bak seg og gå videre mot nye dager. Jeg skjønner at det er tungt å måtte ta alt innover seg, da blir man veldig sårbar og naken.
Håper det ikke tar mange dager før du kan si hei igjen, du også!
LikerLikt av 1 person
Takk. Jeg sa hei til han som forklarte meg. Og takk for i dag. Men hun som var sint, kan jeg ikke tilgi for hun reagerte på personligheten min. Jeg trenger en hånd i dag tror jeg. Noen å lene meg inntil.
LikerLiker
En professor i slekta mi forsøkte nok, kanskje, jeg vet ikke, å professorforklare meg, da han skrev til meg for litt siden, på email, at han var imponert over mitt samfunnsengasjement, og min analytiske evne og kunnskap….men jeg velger kanskje å tro han var ærlig og mente hva han sa. Man bør vel fortrinnsvis tro at folk mener det de sier? ❤ Komplimenter har jeg alltid hatt litt vanskelig for å ta til meg, er ikke alltid så enig, heller.
Det kan være en velsignelse og samtidig en forbannelse å være utstyrt med god hukommelse. Jeg kan huske samtaler svært godt, blant annet, og altså da få endel å stusse på i ettertid eller i forkant. Og jeg er overfølsom i en verden som består av folk som hverken kanskje har så god hukommelse, ei heller at de tar det talte ord så alvorlig som jeg nok tror at jeg selv gjør, noe som utgjør en voldsom sårbarhet hos meg. Og ofte en usynlig sårbarhet er det også, det er ikke alltid så veldig synlig for andre hvis jeg blir såret av noe, eller misforstår, noe som også kan skje.
For tiden kan jeg imidlertid av og til slite litt der, med hukommelsen, det hender jeg har vansker med å huske ord, altså det å finne frem og dra ut riktig ord-skuffe i hjernen, men det er mulig det kan ha litt sammenheng med at jeg bruker cellegift, det er en ikke helt ukjent konsekvens, det, kan være, av å bruke cellegift, det å få litt ekstra kognitive utfordringer da, det kalles visst kjemohjerne (chemo brain).
Her er imidlertid MANGE trøstende cyberklemmer fra meg! ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤
Og en sang skal du også få link til, her:
https://www.youtube.com/watch?v=btDRwpg6Pns
LikerLikt av 1 person
Jeg også husker ting ordrett så når andre gjenforteller en samtale, oppdager jeg feil og mangler og ordomvendinger. Men jeg også sliter for tiden med korttidshukommelsen min. Det er vondt! Jeg føler meg så dum når jeg ikke klarer å ta inn fakta eller å huske hvem som sitter i samme rom som meg.
LikerLikt av 1 person
Jeg tror jeg alltid har slitt med det med å kunne fokusere. Tidvis kan jeg altså få med meg absolutt alt som er sagt, og huske det ordrett, mens tidvis så blir ting som er sagt borte for meg, fordi hjernen min liksom går i pausemodus. Det er mulig at andre ikke har lagt merke til det så godt, da, kanskje, men jeg vet jeg kan være nokså på viddene når det gjelder å holde meg til samtaleemnet, det hender jeg kan hoppe over på et eller flere andre tema.
Det med fokuseringsevne, det er nok en asperger-relatert greie.
Lesning og se på tvprogrammer kan gå likedan, glad for at det finnes muligheter for å spole, for å si det sånn, for ellers så ville jeg hatt svære vansker med å kunne komme igjennom endel tv-programmer, og å faktisk få noe ut av det. For jeg har et oppmerksomhetsproblem der, det hender at hjernen min penser inn på andre ting, jeg kan begynne å dagdrømme, jeg kan gå igjennom samtaler eller sosiale situasjoner, i det hele tatt så kan hjernen min begynne å prosessere andre ting enn det som skjer enten i samtalen, på tv, på radio, eller hvis jeg leser en bok, artikkel eller egentlig hva som helst. Og det selv om jeg syns det som skjer er interessant, også, så kan det hende jeg mister oppmerksomheten rundt det.
LikerLikt av 1 person