Når jeg ikke får til – «fremmed»språklige utfordringer

Jeg fikk ikke til engelsken på skolen. Jeg ble stum. Jeg klarte ikke snakke. «My name is Helene» var nesten umulig å si. Noen med Asperger syndrom har selektive lærevansker. Jeg tror mitt problem handlet mye om at jeg var sjenert. Jeg turte ikke snakke. Og når jeg snakket, hørtes det feil ut. Fremmed rettere sagt! Jeg var ikke som de andre barna som blomstret opp når de lærte noe nytt.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle be om hjelp med engelsken. Det innebar jo at jeg måtte snakke. Jeg ville ikke snakke. Jeg var stille som en mus. Pip, så lavt du kan tenke deg. Jeg hadde ingen alarmknapp. Jeg hadde ikke et sinne som jeg har i dag. Jeg kastet ikke bøker i veggene. Det ville jeg gjort nå. Ville læreren sett meg da?

Jeg har lest om en jente med Asperger som sa at det verste med å ha Asperger, var å ikke vite hvordan be om hjelp. Jeg kan fortsatt ikke be om hjelp før jeg skader meg eller gjør noe annet destruktivt.

Jeg mistrives når jeg ikke mestrer. Når jeg ser hvordan de andre reiser på ferietur og ikke engang ofrer det en tanke at de må snakke på engelsk. Da skjønner jeg at jeg er norsk men bare norsk. Da skjønner jeg at jeg er lite fleksibel. Da skjønner jeg at jeg mangler en funksjon. Evnen til å samtale med andre. Hindringen blir større jo eldre jeg blir. Jeg burde jo kunne: Voksen, intelligent og fra et godt hjem med god oppdragelse og skolegang i bagasjen. (Kanskje handler det ikke om det i det hele tatt.)

help-1468281_640Bilde: Pixabay

Advertisements

2 thoughts on “Når jeg ikke får til – «fremmed»språklige utfordringer

  1. Jeg klarte meg godt i engelsken på skolen, men som voksen synes jeg det er skikkelig vanskelig å snakke engelsk i Norge til andre. Om noen helt uventet snakker engelsk til meg når jeg venter å høre norsk, er det ikke sikkert jeg engang forstår hva de sier. Og om jeg forstår det, er det vanskelig å svare, selv om jeg kan språket. En gang klarte jeg å gjøre noen turister skikkelig sinte på meg, for de stanset meg for å spørre om veien til en kirke i Bergen, men jeg fikk ikke til å bruke ord, så jeg pekte ut retningen med hendene, noe de ikke skjønte. De trodde jeg heller drev gjøn med dem.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s