Er du sint? Har jeg gjort noe galt? Er det meg dere snakker om nå? Kommer jeg på nyhetene? Har jeg drept noen? Spørsmålene er mange og tvilen er stor. Jeg merker ikke alltid hva slags humør du er i, men jeg registrerer ofte at du er sint eller sliten. Jeg tenker at du er sliten på grunn av meg. Det er slitsomt for meg.
Du må forklare meg at du er sliten av noe konkret, hvis ikke er det meg. Det finnes ikke andre svar i mitt hode. De må komme fra deg. Din munn. Din sannhet. Men nevrotypikere (personer uten autisme) sier ofte ikke sannheten om at de er sinte eller slitne, så jeg blir sittende med antakelsene mine. Det er vanskelig for meg å lese kroppsspråket ditt, og også ansiktsuttrykket. Jeg ser ofte ned. Der har du sko. Kanskje nye, kanskje fra høsten i fjor. De kan være slitte eller blankpussede, men aldri smile.
Jeg legger meg av og til paddeflat fordi jeg oppfatter deg som sur eller sint, holder det ikke ut og ber om unnskyldning for noe jeg kanskje ikke har gjort. Jeg har bare vært. Jeg har vært Helene og Helene er null verdt. Etter jeg har sagt unnskyld har jeg ingen gode svar på hvordan jeg skal plukke meg sammen og være glad og likegyldig igjen – være som om det ikke var noe som skurret mellom oss. Som om det ikke var jeg som ødela den plakaten på veggen. Som om det ikke var jeg som kastet glasset med vann på deg. Som om jeg aldri så at du holdt på å sovne sliten mens du passet på meg.
God ettermiddag, ønsker jeg kveldsvakter. Er dere opplagte og blide, klare for helg med sånne som meg? Eller verre, – med akkurat meg? Unnskyld at jeg er til! Sånn er det noen ganger, når man er så følsom for hva andre tenker og føler og trekker slutninger om det, som sinne rettet mot meg og alt jeg gjør, uten at noe har blitt sagt. (Og jeg hører at dere hvisker.)
(Like)glad eller sint? Figurer av Irinaminiatures på Etsy. Foto: Meg.
aspergerinformator.com 