Mens jeg sover

Noen mennesker med psykiske vansker, sliter med å sove. Noen mennesker med Asperger syndrom, sliter også med å sove. Hva er det med søvnen, som gjør at den ikke kommer? Eller som gjør at den kommer i voldsomme bølger, lukker øynene mine og lar meg sove som om jeg var død i 12 timer?

Noen mennesker tror de har utmattelsessyndrom når de sover så mye. De tror at det feiler dem noe. At det er noe mer enn inntrykk som kommer til uttrykk gjennom lang og tung søvn. Søvn som minner om døden, bare at den har drømmer i seg.

Jeg har slike drømmer om natten. Slike drømmer om å dø. Fordi livet koster så mye. Det koster så mye å ta seg sammen hver eneste dag, si god morgen når man egentlig ikke mener det, spise frokost når man egentlig ikke vil ha mat fordi man er anorektisk og når man kler på seg klær som for andre er helt ut å gå i, men som man går igjen i fordi det er praktisk og komfortabelt og trygt.

Mens jeg sover, kunne jeg hatt en blondekjole, sexy og delikat, for når jeg sover, skader jeg meg ikke. Jeg smiler som om jeg var en du ville kysse på hodeputen. Men det er tiden før, og tiden etterpå. Den står i fare for å komme meg til skade. Så her kommer jeg i OnePiece om dagen og om natten er jeg bare helt fjern i flanell.

Advertisements

2 thoughts on “Mens jeg sover

  1. Jeg har sjeldent problemer med å få sove, men jeg har ofte uregelmessig døgnrytme. Ikke minst trenger jeg mye søvn. Det føles nesten som om jeg fortsetter å ta igjen søvnen etter flere år med litt for lite søvn. Det begynte på ungdomsskolen, med kanskje bare en time for lite. Ikke helt det store – men at jeg hadde vanskeligheter med å komme meg i seng tidlig nok, og alltid var totalt død på morgenen. Kombinert med sterke medisiner til tider, var det enda vanskeligere å komme seg opp.

    De to årene jeg har fullført på videregående gikk jeg glipp av mye søvn. Jeg brukte lang tid på skolearbeid, var nøye med å gjøre ting ordentlig og ikke minst synes jeg alle fagene var interessante. Men jeg var ikke interessert i å ofre hverken interesser, å være sosial eller å bruke god tid på ting som rydding og matlaging. Da var det bare en ting igjen å ofre – søvnen. Over lengre perioder sov jeg lite. Som oftest 3-4 timer på natta og et par timer på ettermiddagen (hvis ikke jeg hadde planer vel og merke). Noen netter sovnet jeg ikke før 3, og skulle opp 6. Hvis det ble litt for lite en natt, lurte jeg inn litt mer tid på ettermiddagen, eller i pausa på skolen om jeg var heldig og fikk det til. De gangene jeg gadd å ta pause riktignok.

    Jeg hadde alltid underskudd på søvn, og følte meg aldri uthvilt, men på den tiden følte jeg det var verdt å ofre. Nå er søvnen det siste jeg ofrer omtrent. Jeg verdsetter kropp og sinn alt for mye til å ikke tenke over konsekvensene med lite søvn.

    I perioder har hjernen mitt gått så på høygir, at jeg ikke har fått sove. Eller nektet meg selv søvn fordi tvangstanker tvinger meg til å gjøre ENDA litt mer før jeg går til sengs. Jeg har brukt både mat og søvn som straff, eller rettere sagt fravær av det.

    Søvn er interessant, for søvnen er det som gjør oss mest sårbare føler jeg. Gjennomsnittsmenneske kan gå en stund uten mat eller med lite mat, og vi kan klare oss under ganske dårlige forhold. Men væske og søvn blir fort kritisk. Lite søvn gjør meg enda mer sårbar i vanskelige perioder.

    Jeg tror du er vel så fin der du sover i flanell 🙂 Du trenger ingen sexy blondekjole – du er vakker uansett!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s