Når en asperger lukker seg inne

Noen ganger, for eksempel i et parforhold, må begge parter gi av seg selv. Av og til, er det vanskelig for en med Asperger syndrom å gi. Man blir redd for å være for mye og/eller klarer ikke ta inn alle sanseinntrykkene til den andre, man klarer ikke ta hensyn til dem, og resultatet blir at man lukker seg inne i seg selv.

Dette er vanskelig for medmennesker og særlig partnere i et forhold eller foreldre, både å godta og å forstå. Man vil så gjerne ta del i det den andre føler. Det gjør vondt når de trekker seg bort. Man kan ta det personlig. «Er det noe med meg?» undrer du når barnet ditt setter seg inn på rommet sitt eller kjæresten låser seg inne på badet eller setter seg bak datamaskinen uten å veksle et ord.

Det er det som regel ikke. Det er bare for mye for oss. Ikke av deg, ikke av ditt, men av oss selv i samspillet med verden. Livet har ikke uttalte spilleregler som Ludo og Sjakk. Det er ikke fasiter å spille etter selv om det finnes kunnskap og vitenskap, illustrert sådan, om menneskesinnet. Der er lettere å trekke oss bort og inn enn å risikere å bryte usynlige normer eller spilleregler.

Det kan gjøre vondt for deg å bli avvist og det kan gjøre vondt å se mennesker man bryr seg om forsvinne inn i seg selv eller inn i meningsløse dataspill. Men for oss, kan det være helt nødvendig. Likevel, det dreper noen forhold, tar knekken på dem og de kan ikke limes sammen igjen. Årsaken til at de ikke kan repareres enkelt, er at vi er inni oss og dere er utenfor og når ikke inn og vi når ikke ut og…

Jeg skrev for noen år siden en tekst som het Locked in syndrome. Jeg visste ikke da at jeg hadde asperger, bare at jeg var fanget i egen kropp, uten evne til å be om det jeg trengte eller vite hvordan jeg kunne avstå og skjerme meg fra det jeg ikke ønsket, som tv-sending med nyheter som stod og gikk. For de andre var det hyggelig bakgrunnsstøy. For meg, var det en snakkende invasjon av drap og voldtekter i stua til de jeg besøkte.

Jeg vet med mitt intellekt hvordan jeg slår av en tv eller hvordan jeg ringer 113 om jeg er døden nær. Men jeg vet ikke hvordan man skal finne en balansegang der imellom ytterpunktene i livet, det blir svart eller hvitt, katastrofetanker og ambulanse. Akkurat så skjørt er livet. Og livet er mitt (og det er kanskje det største problemet mitt).

Jeg trenger å trekke meg tilbake, sitte med tilsynelatende meningsløse fotografier og klamre meg til virkeligheten på min måte: Alene og innadvent. La oss være MEN få vite dere er der når vi er klare til å komme ut igjen. Smør deg med tålmodighet, om du kan. Vi trenger tiden, mens hjertet ditt slår for oss begge. Kall det gjerne en time out, denne innelukkingen vår. Vi har ikke glemt deg selv om du er utelatt! Aldri tro det. Det handler om oss og hva vi er kapable til. Jeg lukker inn.

Dukke: Av Nefer Kane. Foto: Meg.

Advertisements

2 thoughts on “Når en asperger lukker seg inne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s