Besøkstid

La meg innlede. Sakte og sikkert går jeg opp denne bloggen, dette innlegget. Når man blir sliten, kan man bli amper eller utilpass. Kjenner du det igjen? Jeg reagerer med å være i angstberedskap når mennesker er omkring meg (les mennesker er overalt) og blir lett sint og såret fordi jeg er sliten. Jeg utagerer eller trekker meg inn i meg selv. Jeg vet ikke hva som er verst. Begge deler skader meg selv, på sin måte.

Det er vanskelig å skrive dette innlegget. Som om jeg forventer at du skal forstå og legge til rette for meg, innrette deg, lempe på forventningene. Jeg gjør ikke det. Jeg så på fredag konturene av et ansikt omkranset av lyst hår. Nesten en engel. Hun lever på jorden og kjenner smerten, men stråler likevel omsorg og barmhjertighet ut og inn til hjertet mitt: Bank, bank. Rytmisk lykke velkommen.

Jeg så ikke øyefargen, det hadde jeg ikke kapasitet til. Hva jeg skriver om som er så vakkert at det gjør vondt å holde smilet tilbake, og likevel er så vanskelig å formidle at jeg bruker flere avsnitt på å innlede? Et hyggelig besøk! 

Når jeg har besøk, blir jeg overveldet og det kan føre tilutagering eller innelukking etterpå. I besøket tenker jeg veldig mye på klokka, på ordene som blir sagt og ordene ingen sier. Å være mennesker er komplisert, og ingen er bare det du ser. Jeg hadde en engel på besøk, men hun så bare ut som et menneske.

Hun var en i mengden, men helt unik. Det smerter meg å vite at hun kanskje var like redd som meg – for å leve. Jeg tenkte på gleden jeg følte med å kjenne henne, hvor heldig jeg var og er. Jeg tenkte på, da jeg fikk en klem, om hun trodde jeg skulle gå i stykker, knekke, den litt tynne kroppen min i to eller ti tusen biter.

Mange med anoreksi føler seg tykke, men innerst inne vet vi ofte at beina stikker ut og at kroppen er svak. Mange med Asperger syndrom, synes det er vanskelig med kroppskontakt de også, berøringen eller det å være nær. Jeg har begge deler, Asperger og Anoreksi, dobbelt opp (dobbel A).

Det ligger så mye i et besøk, i en dialog, i en konversasjon med en tilskuer, pleier eller vakt, som passer på at jeg ikke skader meg selv eller besøket mitt. Det er så mye mellom ordene. Så mye man ikke vet hvordan man skal si. Så mye å prøve å tolke. Så mye å forstå som jeg ikke skjønner.

Et besøk strekker seg ut i tid mens vi prater og smiler, klemmer og sier glad i deg og vet at vi mener det. Sånne besøk er fine, likevel lukker jeg inne eller skriker ut, etterpå alt og foran anledningen. Denne gangen spesielt før. Sånn kan det være å leve med den usynlige funksjonshemningen Asperger syndrom. Bare et eksempel.

onionlight6.jpgDukke av Nefer Kane.

Reklamer

4 kommentarer om “Besøkstid

  1. Dette var et sterkt innlegg, Helene! Men selv om besøk kan være vanskelig, er jeg veldig glad for at du fikk møtt en slags engel. At du så det lyse håret, selv om du ikke hadde kapasitet til å se øyefargen som du sier. Om vi møtes en gang i framtiden kan du gjerne få kikke på skoene mine 😉 Det er nok, du har allerede sett øynene på bilder av meg. Jeg vil heller at du kan få fokuserer på ordene du skal si, enn blikket mitt. For jeg ser hele deg, tåler hele deg – selv om du ikke ser meg med øynene. For jeg vet du ser meg med hjertet og holder hånden min usynlig. Det er nok, du er bra nok! ❤

    Likt av 1 person

  2. Ikke så greit, nei. På den ene sida gleder du deg til besøk, og lader på din måte opp til det. Og så kan det bli så vanskelig når besøket er der, – med enda vanskeligere reaksjoner etterpå. Nå fikk jeg lyst til å holde om deg og gi en klem og litt varme….

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s