«Ingen kan gjøre kunsten din»

Det er noen år siden. Ganske mange år siden. Jeg lå på medisinsk akuttmottak. Jeg husker ikke hva som hadde skjedd. Kanskje var det bare en av de mange omgangene der selvpåførte kutt ble sydd. Uansett, kom en jente jeg hadde møtt på psykiatrisk tidligere forbi rommet jeg lå på. Hun stakk hodet inn og sa: «Ingen kan gjøre kunsten din. Det er det bare du som kan.»

Derfor måtte jeg leve. Og det var før hun hadde sett bildene mine, før hun hadde sett meg med kameraet i hendene og øynene bak. Hun hadde sett meg lage et hjerte av sølvtråd, lime utklipp, flette dem sammen, inn i en notatbok, være kreativ, skape, lage noe ut av ingenting eller en gammel avis. Hun var et menneske som så meg, ferdighetene mine, uten at de hadde fått helt utløp.

Jeg «ser» henne i dag. Jeg ser henne mens jeg tenker på årene jeg har vært innlagt. Årene jeg har gått ut og inn av låste dører, med personalet tett oppi meg. Jeg lurer på hvordan hun klarer seg. Hun er flink til å tegne med mange farger. Det så jeg. Kanskje så vi hverandre, slik bare noen mennesker kan se hverandre. Kanskje har hun kastet seg på fargeleggingsbølgen.

I etterdønningene sitter jeg tafatt igjen, som en fisk på land, men med setningen: Ingen andre kan gjøre kunsten min. Mange med Asperger syndrom har kreative talenter. Det gjelder å ikke sette talentene i skyggen av utfordringene våre men løfte dem opp til overflaten, på solsiden. De er minst like viktige!

Dukke: DZ havfrue.