Jeg tok tittelen ut av første vers i Santa Lucia-sangen. Det er 13. desember og sola har gått sin vei. Så gjemte jeg meg litt. Jeg trakk meg tilbake. Fra det som skulle være et «hei, her er jeg,» – blogginnlegg. Litt lenger inn i skyggen trakk jeg meg. Jeg glemte talentene jeg blogget om i går. Noen tenker at bloggere vil vise seg frem.
Det vil ikke alltid jeg. Jeg trekker meg litt tilbake; vekk fra lyset; inn i ordene; pakker inn følelsene. Jeg vil være «pennen» som skriver og mennesket bak kameraet, men jeg vil ikke vise ansikt. Jeg gråter ikke utenpå, lar ikke masken falle. Jeg viser ikke ansiktet mitt. Ikke i dag, men kanskje i morgen, som Elling sier: «Elsk meg i morgen.» Det er også en følelse, å elske. Elsker jeg deg? Der du sitter og passer på at jeg har det så godt som mulig. Jeg gav deg, eller stjal, en klem.
For mange med asperger syndrom, kan det være vanskelig å vite hva man føler og å vise riktig ansiktsuttrykk for det man føler. Jeg pleier å smile til de tristeste ting. Når det er mørkt, kommer jeg og viser et muntert, lyst oppsyn av et fjes. Punktum, punktum, komma, strek (buet oppover), det var hele Helenes fjes.
Natten er mørk (i grunnen dagen også, men det glemmer de i sangen jeg gjemmer meg bak, sangen om mørket, skyggene og lyset) og stum. Jeg er også stum, sier ingenting men synger taust inni meg: Stiger med tente lys. Autismespekterforstyrrelse utad. Jeg nikker til skjermen i stedet for å svare når jeg blir spurt, smiler til sykepleieren og klapper med hendene på tastaturet. Hei, her er jeg visst likevel! Konstaterer: Blogg (liv) laga.
Dukke: Little Rebel/Volks.
aspergerinformator.com 