Jeg så filmen med denne tittelen. Det er en film om en gutt, Oskar, med Asperger syndrom, som mister pappaen sin i USA 11. September.
Det er en rørende historie om en gutt som ikke gir opp å lete, følge spor og komme i mål, slik pappaen lærte han. Det er en film om å gi alt, være alt, aldri noe mer eller mindre. Oskar er god nok, for pappaen som ikke lenger er der. I filmen beviser han det!
Det er også historien om å ikke få til, og derpå bli akseptert for den man er når man får et sammenbrudd. Et sammenbrudd de som ikke kjenner noen med Asperger kanskje aldri vil forstå. Vi, i sammenbruddet, river i filler ting vi egentlig bryr oss om. Er det uforståelig? Utad, kanksje. Men i denne filmen kommer du nær og ser, opplever og kjenner.
Det er en historie der hovedpersonen ikke finner det han leter etter, men finner noe annet, som mammaen sin som sørger for at Oskar er helt trygg – uten å vite at hun har gått opp løypa, på ferden hans som er et blindspor. En annen fikk det han lette etter.
Men skuffelsen er likevel ikke absolutt. Hovedpersonen våger noe han aldri våget mens pappaen levde. Oskar husker! På ei huske i parken. Han greide det. Han! Oskar greide det faren hele tiden hadde oppmuntret han til, gjennom å aldri gi opp søket. Det er en film om å tåle et tap og mestre et liv.
Oskar vokser opp og lærer seg å tro på seg selv, selv om han har Asperger. Det er helt greit å være annerledes, til og med imponerende, det gjør bare litt vondt innimellom. Skuespillerne spiller så godt at jeg glemmer at det ikke er en dokumentar. Jeg kommer så nær at jeg glemmer at det er skuespillere og manuskript i mellom Oskar og meg.
Det er en film som beveger. Det er en film som smelter hjerter. Men den er ikke sentimental. Jeg liker ikke sentimentale filmer. Gjør ikke du heller? Se denne.
aspergerinformator.com 