Jeg gir meg selv en julenøtt. Her og nå, for ting jeg tenker på. Leker meg gjennom bloggen med en sånn nøtt som vi hadde i juleselskapene hos tante og onkel, fetter, hans samboer og deres to små barn. At barna nå er over tjue, spiller ingen rolle. Jeg kan enda leke julenøtter.
Vi sendte nøtta rundt mens vi sa «Vårt skip er lastet med…» Mitt skip er lastet med appelsiner. Menneskene smiler til fotografen når de sier «appelsiiin». Jeg knipser (les foto er min lidenskap) før:
Mitt skip er lastet med sorg. Sorg over å ikke ta imot denne nøtta, men sitte på en helt annen arena uten julefrokost i magen. Jeg har spist, ikke bekymre deg, men bare tvangsmaten. Ingen julefrokost med waldorfsalat, hjemmelaget leverpostei, røkelaks og kalkun. Flaks, videre, lille fugl. Det er det dere kaller meg; Spurv; som Edith Pjaff. På kjøkkenet her laget de pizza i går og jeg tenkte:
Mitt skip er lastet med tomater. Tomater som blir til saus som blir til blod som blir til falsk selvskading. Jeg kan ikke skade meg selv nå. Jeg må holde meg hel, for noen holder ad meg og krever at jeg holder meg hel om vi skal få til dette behandlingsløpet innen forsvarlighetens grenser. Noenlunde innenfor. Jeg tenker ut av boksen mens jeg:
Løper på skipsgulvet. Mitt skip er lastet med bananer. Det er så glatt at jeg sklir og glipper (grepet). Obs, hva har jeg sagt? At du er stygg, feit, jævlig oppmerksomhetssyk? Kanskje sa jeg det, da jeg hadde det vondt. (Jeg sårer de jeg bryr meg om. Det er en uvane.)
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 