Innsiden ut (Hvordan en jente med Asperger har vist følelsene sine før og nå.)

Da jeg var liten, smilte jeg. Jeg var det Asperger-barnet som surfet meg gjennom barnehagen. Riktignok stusset noen ansatte over at jeg ikke lekte, men jeg fikk gå der uten videre bekymring. Jeg skadet jo ingen. Jeg kranglet ikke. Jeg slåss ikke. Jeg ropte ikke.

Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg meg å adoptere andres klesstil og skotøy. Jeg ble copy cat. Følelsene mine gjemte jeg i Cocker Spanielen min sin pels. Noen ganger gråt jeg på skolen også, men ikke mer enn at man tok det for god fisk at jeg hadde det bra. Jeg smilte. Jeg var ikke sur. Jeg var ikke grinete. Jeg var glad. Det var det alle sa.

Så, lenge etterpå, kom selvskadingen (før en rekke andre former for utadgering). Selvskadingen var ikke en måte å uttrykke meg og følelsene mine på, men den var sånn jeg kunne fortelle meg selv hvor lite verdt jeg var. Da hørte jeg på MEG. Problemet var at også noen andre begynte å høre. Da var det inn i psykiatrien. Her har jeg lært å slå og ydmyke.

Men uten psykiatrien? Jeg hadde vært død.

Dukke: Nefer Kane