Hudsekk og hvordan (ikke) delta sosialt

Husker du Stian med sekken fra Barne-tv på 80-tallet? Det gjør ikke jeg. Men jeg ER en sekk. En hudsekk. Inni sekken er det blod og årer og tro det eller ei – et hjerte som slår. Det er ganske rart å skrive om seg selv som en sekk. Men jeg er jo ganske rar.

Jeg gjør ikke som deg mellom jul og nyttår: Går i juleselskaper, planlegger nyttårsaften og holder fasaden. Nei, jeg sitter på sykehus og er den tomme stolen i hver en sosial setting. Husker du selskapet hos broren min? Jeg var ikke der.

Jeg kjøper ikke muserende vin til morgendagen. Jeg planlegger ikke å danse. Jeg planlegger ikke å spise god mat. Jeg planlegger å sitte stille ved Macen. Den er så trofast den datamaskinen min. Da er det bare jeg. Hei bloggen.

Mange med Asperger trenger alene-tid. Jeg får det ikke, med fotfølge, men jeg stenger dem ute. De andre menneskene. Det er ikke det at vi ikke liker å føle fellesskap, det er bare at vi så ofte ikke føler fellesskap. Så vår søken ender bare opp i å ikke føle oss hjemme – noe sted, grunnet isolasjon og mangel på deltakelse og spekteret av samtaleemner. Vi har så store huller (les tomme stoler) at noen til slutt slutter å regne med oss.

Og jeg har ingen muskler til å løfte denne sekken opp på den sosiale arena igjen. Jeg sleper kroppen min avsted.  Mellom sykehusstue og soverom. Før jeg slår deg ned. For det er det jeg har lyst til. Eller aller helst, være boksesekk som du dunker hardt til, som Mowgli bokser Balloo i Jungelboken. Bare hardere. Mye hardere.

Advertisements

2 thoughts on “Hudsekk og hvordan (ikke) delta sosialt

  1. Men jeg skulle gjerne holde rundt sekken som er deg og gi en klem med gode ønsker for det nye året. Ønsker om at du fortsetter å skrive gode og opplysende blogger, ønsker om at du fortsatt vil være trofast og til hjelp for dem som finner trøst i det du skriver, ønsker om at du får gode opplevelser….

    Likt av 1 person

    • Tusen takk. Jeg lover, at så lenge jeg lever, skal jeg prøve å skrive og opplyse det JEG har erfart. Det er ikke sannheten for alle, men for mange av oss. Vi er alle unike, men har noen fellestrekk. Noe i oss som skiller oss fra mengden. Også når vi vil skli inn i den. Da er det godt å få en klem fra noen som deg. Takk.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s