Til legen min

Av og til begynner dagene uten noe å glede seg til. Det er ikke fordi jeg har Asperger syndrom. Våre dager kan óg være fine. Men fine ting går meg hus forbi når jeg er overbelastet av det store mørket.

Har du prøvd å se deg selv i speilet i mørket? Om du er heldig møter du to blå øyne. Eller brune, det er like fint det. Du ser det hvite rundt. Og kanskje er huden din like hvit og du blir noe mer enn en mørk skikkelse.

Sånn vil jeg du skal være for meg. Noe mer enn en mørk skikkelse som presser meg, tvinger meg, truer meg, kjefter på meg når jeg ikke mestrer. Jeg vil du skal være legen min, men også et medmenneske. Det er kaldt nok på sykehus uten at du er steril.

Og når jeg åpner opp for at du også skal få være menneske, gir jeg deg rom til å være redd og bekymret også. Det er helt greit. Du er menneske. Vi har følelser. Sinne, skyld, redsel, glede…

Jeg skriver meg glad. Jeg skriver deg inn i dagen min. Klokken elleve kommer du, tre dager i uka. Jeg møter øynene dine uten å riktig se på dem. Jeg mangler litt øyekontakt. Men du opplever at jeg møter øynene dine.

Jeg møter deg nesten. Så godt jeg klarer.

fugledansen6Bilde: Nesten menneske. Nesten øyekontakt. Dukke: Doll Chateau.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s