Jeg var åtte år, gikk i førsteklasse og hadde en minnebok i sekken. Gul-beige. Jeg lot læreren skrive i den. Det var et dikt om at det blir lykke i mine fotspor. Hvor hen jeg går.
Jeg har sluttet å gå. Punktum. Finale. Applaus! (Du ser meg enda.)
Spole tilbake. Komma, komma, punktum, strek, det var hele jentas fjes. En sirkel rund er mage stor. Den skremte meg vilt. Noen år. Flere år. Redd, redd reddharefrøken på jentedo.
Gud gav oss menneskene. Skolens fadderordning gav meg Solvår. Vår. Min Solvår. Jeg byttet henne ut med broren min. Jeg var syv.
Jeg løp i gresset. Gresshoppe-løp, til det trommet mot jorda. Bak meg løp to gutter. De ertet meg og jeg falt (om). Blod fra nesetippen over hele fjeset. Jeg var seks.
Broren min hørte gråtende førskolebarn, kastet fra seg skolesekkene, han og en kameraet, bråsnudde og fulgte meg hjem. Rett hjem, på siden av de store guttekroppene. Helt liten, helt safe.
Vi ringte fem på. På, på, på. Mamma kom i døra. Tok imot meg med øynene. Jeg var blodrød men ikke død. Hun vasket meg og så over skaden. Trygg, trygg, trygg
i forsikringsselskapet If. Der stod syklene våre registrert. To ble stjålet. Boren min sine. Ingen trengte en rosa, lilla og hvit offroader. Min. Til minne om småjente-dager (står i garasjen).
Foto: I fotspor. Modell: Nympheas dolls.
Dette innlegget er en del av skriveutfordringen jeg har gående med Marthe på Livets rose, til minne om dager som skolejente i detaljer og øyeblikk. Vi med Asperger husker ofte godt, selv tilbakelagte detaljer og stadier. Tema: Minner.
aspergerinformator.com 
Såre minner fra minneboka, blandet med gode minner, om trygghet og omsorg. Slik er det vel for oss alle, men dine såre minner stikker nok mye dypere og skapte angst og usikkerhet. Når jeg leser dette, tenker jeg tilbake til min egen tid som lita jente. Og så blir jeg «skinnflat førrfær» over hvor mye jeg har glemt, – både fra skole og fritid, om venner og uvenner, ja, om det meste, egentlig.
På en måte ville jeg gjerne hatt din superhukommelse, – men så tenker jeg at det å kunne glemme, er ikke bestandig så dumt, det heller. I motsetning til deg husker jeg bare de «store» hendingene, bare de menneskene som gjorde et spesielt inntrykk på meg osv…. Mine søstre husker mange ganger så mye, – men det har vel sikkert noe å si at de alltid har bodd i barndommens nærområde, mens jeg ikke har bodd der på førti år…
Klem, – hvis du vil ha i dag! 😉
LikerLikt av 1 person
Tak for klemmen! I dag er det ok å ta den i mot.
LikerLikt av 1 person
Det var fint å få ta del i minnebok di. Vakkert med diktet om lykke og sårt når jeg ser for meg ansiktet ditt og redsel på jentedoen. Jeg får lyst til å klemme den lille jenta, holde rundt henne og si at alt kommer til å bli bra. Og jeg tenker at selv om ikke det er bra nå og livet ble en dans på roser, har du det likevel så bra du kan ha det. Du fanger vakre dykker i fotografier og skriver ting som betyr noe. Lever videre i minnene til de du har berørt, samtidig som du lever i egne tilbakelagte minner.
Livet er et mysterium, og det er du også. Ta det som en kompliment :-). En hardt nøtt å knekke, samtidig som jeg føler jeg har knekt litt av koden. Virkelig forstått deg. Og jeg håper du føler det samme.
Glad i deg.
LikerLikt av 2 personer
*vakre dukker.
😉
LikerLiker