Jenta på gulvet

Jeg satt på baderommet. Kroet meg. Lot varmen fra gulvet strømme opp i kroppen mens blodet rant ut. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente meg, utenfor det lille badet i en studenthybel.

Det var jakker. Klart det var jakker i skapene våre. Ikke skjeletter. Men noe oppvask! Jeg hadde nemlig gjemt oppvask i skapet fordi jeg var redd for å gå på kjøkkenet, møte mennesker, være tilstede i et fellesskap, noe sånt fellesskap som jeg alltid hadde drømt om å være en del av.

Jeg presset meg ut av badet, ut av gangen, ned trappa, inn i vaskekjelleren. Av og til. Som jenta på gulvet gjorde jeg vaska mi selv, som Askepott vasket alle søstrenes klær i eventyret. Også på studentkroa jobbet jeg frivillig, ville så gjerne høre til. Jeg var gratis arbeidskraft. Jeg satt i garderoben på kroa og ryddet glass på kroa og kroet meg på kroa. Det var den glade studietid.

Jeg var trist. Noen prøvde å trøste meg med en bukettblomster og boka Piken med perleøredobb på psykiatrisk. Igjen satt jeg på gulvet. Hva gjør du her? sa sykepleieren med sobril i hånda. Jeg fortjente ikke stol, sofa, seng på psykiatrisk eller ute i samfunnet. Å ha Asperger og tillegsvansker, innebærer av og til et lavt, særegent selvbilde, noe de andre ikke kan se.

Jeg trengte den harde overflaten under baken min, linoleumet fra soverommet, det å klemme bena mot puppene og skvise meg pannekakeflat. Jeg presser meg for et blogginnlegg, lar ordene renne ut av meg og varmen stige opp fra mac-tastaturet.

faceit7.jpgModell: Av Nefer Kane.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s