Videregående skole, en aspergersk stil om emnet

Jeg husker hvordan man bygget opp en skolestil. Jeg husker hvordan vi jobbet med særemne og hvordan vi ble satt til å skrive seks timer på norsk-tentamen. Jeg husker hvordan ordet tentamen skremte meg og lokket med sukkertøy. Jeg husker hvordan eksamen var tentamen på ekte.

Jeg husker hvordan jeg satt med mattestykker og ikke visste om jeg regnet rett. Rett kunne bli galt, om jeg gikk glipp av noe. Eller brukte for kort eller lang tid, ble stresset av klokka, lydene i rommet, blyanten på papiret. Vi hadde ikke datamaskin.

Jeg husker hvordan jeg begynte å få venner. Det begynte så smått med uskyldig erting, kanskje i skjølvannet av mobbing. Men «mobberne» eller «ertekrokene» ble glade i meg. De tok meg med inn i gjengen og jeg ble som en maskot. De spøkte av og til med at foreldrene mine betalte dem for å være sammen med meg. For annerledes, det var jeg nok. Kanskje et lite særemne å sette seg inn i.

Jeg lærte meg forskjellen på å være på let i korridorene uten noen å være sammen med, og på å ha noen å drikke litago med andre i midttimen. Jeg lærte at det gikk an å få være med i vorspiel og ut på byen uten å være den mest populære i klassen. Jeg lærte at noen ville ha meg med som jeg var.

Jeg lærte å gråte andre steder enn i hundepelsen. Jeg lærte å skulke skolen når jeg hadde angst for å prestere. Jeg lærte å spise på en internettkafé midt i skoletida, på rømmen fra der jeg skulle vært – i klasserommet. Jeg lærte å lyve, om hvorfor jeg ikke kom på skolen og om hvordan jeg hadde det.

Jeg lærte å skjære meg selv i huden når jeg ikke fortjente godene jeg opplevde. For jeg var jo ikke vant til dette videregående skole-systemet der alle kunne få venner. Jeg var vant til å være mobbeoffer. Så jeg måtte jo lide, måtte jeg ikke?

Jeg lærte at gode karakterer ikke lenger var tabu, at man ikke ble kalt nerd og fikk høre at man hadde høyvannsbukser. Jeg fikk oppleve å falle mens jeg mestret. Psykisk ble jeg plutselig dårligere mens jeg fysisk sett var en flink elev og maskott i flokken. Aksept er nemlig mer på plass i tredjeklasse på videregeående enn på ungdomsskolen.

Vi avgav eksamen, lærte å stå på egne ben og ta valg om videreutdanning. Vi var blitt voksne! Og nå vokser unger på trær. De fleste av disse vennene mine har stiftet familie. De greide seg, helt uten maskott.

figurative3Maskott. Modell: Irinaminitures

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s