Å gå til psykolog/psykiater

Mange med psykiske vansker, synes det er vanskelig å sette ord på tankene og følelene sine. Hos en psykolog eller psykiater skal man forsøke på nettopp det: Sette seg ned og snakke. Hva snakker dere om, spør du. Som om det er noe konkret og enkelt å svare på det, som om det er en fasit. Men enhver psykolog/psykiatertime varierer. 

Noen ganger snakker man om hvordan man har det, andre ganger om musikk eller noe man har til felles. Vi kan snakke om tilbud eller været eller foto. Det handler om å vinne tillit til sånne som meg, så vi åpner den lukkede munnen vår. Det trenger ikke være de tunge temaene som får en vellykket terapitime i gang. Vi trenger ikke snakke om traumer hver dag. Og for meg som har Asperger, en medført tilstand, trenger jeg kanskje aldri det. 

I ethvert psykolog-kontor jeg har vært i, står en pakke kleenex, så kanskje skal man gråte også, slippe ventilene løs. En psykiater jeg gikk hos, hadde en gang kjøpt billigvarianten Og jeg kommenterte det. Detaljer i terapirommet påvirker oss. Her snakker vi i stua mi. Det er ikke ofte jeg har blitt utdelt kleenex, kanskje fordi jeg aldri kommer så nær følelsene mine muntlig.

Å ha Asperger, betyr noen ganger å virke kald og avflatet i følelseslivet, kanskje uinteresserte i hvordan and har det, men stort sett føler vi i stedet veldig sterkt. Så sterkt at det er vondt å snakke om eller umulig å få tak i, fordi det er alt på en gang. Jeg pleier bare å si at det ble litt mye når jeg har utagert. Men egentlig, aner jeg ikke hva som har fått meg til å gå inn i den kalde dusjstrålen fullt påkledd, kuttet meg selv så jeg må sys sammen eller kastet et bord gjennom stua.

Men mens jeg sitter med psykiateren, gjør jeg ikke disse tingene. Jeg prøver å snakke. Være mottakelig for behandling og imøtekomme behandleren min. Jeg setter meg i stolen min, i hjørnet av rommet, på god avstand til kaffekoppen hennes, hun som jeg stoler på nå og legger min lit til, langt unna koppen hennes som jeg egentlig vil velte. Jeg blir veltepetter og relativt ustabil. Alt hun sier nå, er avgjørende for hva jeg føler etterpå.

Etterpå, kan jeg sitte igjen med en tomhet eller følelsen av å ikke ha blitt forstått. Jeg har avlevert følelsene mine til noen og de har behandlet dem med sin respons. Noen ganger skjønner de ikke, andre ganger kan de relatere seg til følelsene jeg kjenner på. De kan forstå hvorfor det ikke blir balanse i en relasjon. 

Men de forstår likevel ikke hvorfor jeg må ødelegge relasjonen eller menneskene i den; dem. Hvorfor jeg må ødelegge andre mennesker og følelsene deres. Hvorfor jeg må tråkke på dem tilbake for å kjenne balanse. Det skjønner ikke engang psykiatere og psykologer, stort sett, jevnt over. Jeg jevner oss ut og lukker munnen. Det er så stille nå, etterpå. Neste time i morgen kl. 11. Åpne opp, for forståelse, sette ord på tanker og følelser, slippe tause tanker ut og gi de liv.

man2liten

Advertisements

2 thoughts on “Å gå til psykolog/psykiater

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s