«Fornøyde» Aspergerbarn

Et barn som ikke uttrykker sinne, redsel eller sorg ofte, oppfattes som et fornøyd barn. Jeg var et slikt fornøyd barn. Alle bildene vi har av meg, smiler jeg på. Det var bare ett unntak da jeg var omtrent to år, og det syntes mamma og pappa var så spesielt at de fotograferte det. Jeg var sint et øyeblikk på gåtur, og det var ikke typisk Helene å være sint.

Helene var et lykkelig barn. Og det er sannheten! Jeg tenker fortsatt tilbake på trygge omgivelser, en god familie, ferier på hytta med båtturer, is og saltvann. Hun var visst kanskje ikke helt som de andre barna har vi lært etterpå, men hun smilte og lo, lærte det faktum at smil smitter og hun fryktet andre menneskers sinne ekstremt. Sinne var skummelt fordi hun ikke kunne fatte det selv.

Å være sint, var å være ulydig. Barna som fikk spesialundervisning på skolen, hadde av og til raserianfall. Hun kunne ikke bli et sånt barn. Det var det ikke takhøyde til. Det enset hun, hun med sansene utenpå kroppen.Jeg følte så mye usagt! Det gjorde meg så redd at jeg smilte, henger du med? Jeg forteller videre og lever meg helt med.

Helene ville ikke gråte når noen slo henne, for hun ville ikke innrømme at de slo. Ikke henne. Men hun så at en populær jente gråt da hun ble tråkket på foten i gymtimen. Helene etterlignet henne og gråt i samme gymtime. Det var så enkelt å få trøst på den måten. De andre hadde jo akkurat vist hverandre hvordan det skulle gjøres: Alle elevene samler seg i ring rundt «offeret». Jeg var lykkelig, jeg var sett og jeg hadde vist en sorg som det var takhøyde for. Det er denne forunderlige takhøyden høytfungerende er så vare på. Vi finner ofte ikke rom til oss.

Etterpå sprang hun lett på tå. Hun hadde smeltet inn. Mens inni henne vokste gapet til de andre elevene. Hun visste ikke neste dansetrinn. Hun sparket en ball. Fotball-sporten var enkle regler. Og jeg spilte klarinett etter noter. Jeg struttet av glede da jeg ble hentet etter korpsøvelse av mamma eller pappa. Da kom jeg meg bort fra dette sosiale slitet. Det var det det var. Et smilende, spillende, strålende slit.

Og til slutt, skulle jeg falle om før psykiatrien plukket meg opp for godt. Det var på studentkroa. De fotograferte den glade jobbegjengen en 17. mai for veldig mange år siden. Jeg fikk for meg at jeg ødela bildet. Jeg gikk to skritt, alt ble hvitt foran øynene mine og jeg falt i gulvet. Den dagen fikk jeg servert glasscola og ble kjørt hjem, syk av følelser.

Jeg smilte på noen av de bildene, før kollapsen, helt etter boka, som de andre fornøyde, voksne barna. Det var jo voksen jeg var blitt som student. Jeg uttrykte  fortsatt ikke sinne. Jeg var voksent barn og fremmed i min egen kropp. Og Kjersti og Thor og alle de andre fine medstudentene mine hadde voksne kropper, hoder som klarte seg selv og bein å gå på.

Poenget mitt er, det er ikke alltid utsiden klarer å formidle innsiden. Det betyr ikke at innsiden er forferdelig, bare annerledes. Den passet ikke helt inn på fotografiene. Derfor er dette innlegget uten bilde.