Profesjonell med menneskelig tilnærming

Når man jobber i psykiatrien, møter man sånne som meg. Og vi er helt forskjellige! Så forskjellige at behandlere kan utbryte «wow» om en person, sånn helt spontant og rett fra levra eller hjertet eller hva vi kaller det. Sånne ord, her «wow» trykker jeg til brystet mitt og stapper i bagasjen fordi jeg har klart å berøre bare ved å være meg, som innebærer å kjempe og kave og være kreativ og god på begreper.

Jeg sa noe sånt som at målet er livsverdi innenfor gitte rammer. Det får folk som jobber i psykiatrien til å tenke, når den som sier det også egentlig ikke vil være født og innrømmer det. Det gjør vondt å komme nær meg da, som om jeg stikker dypt.

Du tenker kanskje det er dødfødt å jobbe med meg. Men noen sier altså «wow» og jeg og dem går videre med behandlingen av meg, som om jeg var et individ og ikke bare en pasient.

Det eksisterer en tykk hinne mellom meg og andre mennesker på grunn av at jeg er annerledes, og jeg tror flere på autismespekteret kjenner seg igjen. Du vil kanskje si at det er godt vi er forskjellige, men det er ganske ensomt å være meg. Jeg kommer ikke opp på nivået der man snakker og konverserer jevnbyrdig. Jeg fotograferer og lever, men ikke slik dere lever. Jeg sliter med å forstå at jeg ikke kan nettopp det. Likevel kan jeg ikke, ikke engang spise en brødskive.

Selv om det kjennes ensomt, er jeg altså ikke alene. Noen ivaretar meg. Noen setter grenser for meg når jeg ikke klarer det selv. I psykiatrien treffer man syke mennesker som ikke innser at de er syke. Man treffer da meg på grunn av diskrepansen i funksjonsnivået og min egen, lave livsfunksjon. Det sitter noen med meg og hjelper meg frem i et kaos uten like. Selv om behandlerne mine og jeg er svært uenige i min livsverdi, kan vi på begge sider av bordet smile og være enige om noe.

Nettopp det er å gi og ta av menneskelige egenskaper. Eksempelvis gir og tar vi når vi deler en interesse (som hund eller samme drikke), tanke (som at vi må gi meg tid) eller et begrep (som at støtte kreft er en rar setning) i behandlingsløpet mitt. Jeg trer ut og  forsøker å le(vere).  På bildet (illustrasjonen nedenfor) er jeg to personligheter: Hun som når inn og hun som når ut. Bedre forklart, en som isolerer seg og forsøker å forsvinne inn i intet og en som lever og utleverer biter av seg selv og mottar «wow». Takk for tilnærmingen.

menneskelig

Dukke av Nefer Kane

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s