Jeg drømte om å bli noe stort

Jeg var bare tre år da jeg sprudlende planla at jeg skulle være yrkeskvinne og at mamma, som da ble mormor, skulle være barnevakt for barna mine. Det ville være helt perfekt! Jeg var så glad. Jeg skulle bli stor og stolt og glad og mamma.

Men jeg var også det redde, lille barnet som gjemte seg sjenert da de ansatte i barnehagen sa jeg skulle bli like høy som mamma. Jeg skulle altså bli et voksent menneske. Et sånt normalt menneske jeg ikke klarte å være. Et sånt med ansvar for seg selv og en familie til og med. Hvordan klarte mamma det og ikke jeg?

Noen med Asperger vokser ikke helt opp. Det er ikke fordi vi er dumme. Men kanskje fordi vi er redde og aldri har følt oss helt på bølgelengde med jevnaldrende. Jeg bare gjetter nå. Utvikling og forandring kan være spesielt for mennesker på autismespekteret.

Jeg klarte i alle fall å reversere biologiens gang, krympet kroppen min så den lignet en tiåring sin og unngikk mensturasjon gjennom den alvorlige spiseforstyrrelsen Anoreksia Nevrosa. Noen med Asperger går oss vill når vi prøver å leve, og jeg kan med hånda på vaffelhjertet si at jeg rørte det til. Jeg sliter med motstridende følelser, friske og syke tanker.

Jeg ville kanskje dø. Men det er bare fordi jeg ikke klarte å leve! Ikke misforstå meg, jeg vil stå i blant deg og se på blomstene. Kanskje ville jeg være steindød, gedigen statue på torget. For jeg ville bli noe! Kanskje en flott, rungende statue ved siden av Alf Prøysen ved Prøysenstua. Jeg har et bilde av meg med han i et fotoalbum, som syvåring og enda verdig maten min. Jeg drømte jo om å bli noe stort! (Hjelp, jeg trenger å være liten, så liten at det går på helsa løs.)

Bilder: Irrealdoll liten jente. Innenfor sine rammer. Mine rammer.