Som psykiatrisk pasient aktiv på Internett, treffer man av og til mennesker med noen av de samme psykiske lidelsene som en selv. Noen ganger klarer jeg å hjelpe dem, som å berolige dem med at en vaffelplate bare veier 125 gram eller at rødkløveren blomstrer i år også. Det første sørger for en liten porsjon næring, det siste en større porsjon livsglede.
Selvsagt prøver jeg å ufarligegjøre mat. Jeg vet med mitt intellekt at alle kropper trenger mat og næring, store som små. Det stresser meg når noen jeg bryr meg om ikke spiser. Det og selvskading er to språk som hyler etter hjelp. Ikke oppmerksomhet, men hjelp. Vi trenger noen. Jeg også.
Jeg møter også personer med Asperger syndrom som ikke helt vet hvordan vi skal snakke sammen. Det er delvis min skyld, fordi jeg har vanskelig med sosiale relasjoner og bånd. Jeg tar min del av kaka mislykket kommunikasjon. Men:
Vi ender ofte opp med å dele interessene våre og jeg synes akkurat det er fint. Jeg deler dukkehobbyen og fotograferingen min, interessen for næringsinnhold i det man spiser og prisene for produktet i butikken. Andre deler tegneserier og havfruer med meg og sånn legger vi på svøm i den interaktive, sosiale arenaen for noen ganger finner vi ut av det og kan dele erfaringer som vi vokser (sammen) på.
aspergerinformator.com 