Alenetid

Det er kanskje rart at en som er sammen med noen hele døgnet, skriver om «alenetid.» Men jeg teller ikke alltid med personale. De er et vedheng som passer på at jeg ikke skader meg alvorlig. Jeg snakker ikke med alle av dem. Vi har ikke alle en sosial relasjon. Jeg kaller de ofte vakter. Særlig de som bare jobber her ekstra, for å sped på en annen lønnsinntekt eller studielånet. Ekstravakter, heter dem. Ikke misforstå, det er mange flinke av dem. Men vi er ikke venner. Vi er ikke familie. Vi er ikke bekjente. Vi har en helt annen relasjon. Og i den relasjonen opplever jeg av og til å ha tilnærmet alenetid.

Jeg sitter på Macen min og skriver ting som kanskje blir en bok en dag, eller bare et simpelt brev til de som jobber med meg som er noe mer enn vakter. De som har vist meg at de bryr seg og legger til rette for at jeg skal ha best mulig dager. Men det er likevel sånn at jeg stenger dem ute store deler av dagen og har alenetid. 

Jeg ser inn i en skjerm, enten mac, ipad eller tv med dvd på. Jeg prøver å være i ett med meg selv og å ikke fange opp hvordan den andre personen har det. Den har det kanskje dørgende kjedelig, men jeg aner ikke hvordan jeg skal underholde dem. Jeg trekker meg bort fra mulige dialoger fordi vi ikke snakker samme språk. Deres smalltalk er ikke min. Jeg trekker meg bort, særlig når dem spør meg om noe som jeg tenker er min intime sone – de tankene jeg skal få lov til å ha for meg selv, som hvilke tanker jeg har om å flytte.

Noen ganger, prøver jeg likevel å delta i samspill. Jeg kan vise fram et bilde jeg har tatt, en matoppskrift på Internett eller et godt tilbud i en matbutikk. Ja, jeg har sær interesse for næringsinnhold og priser på det folk dytter inn i munnen. Likevel er det så utrolig viktig at alle får i seg nok mat. De vil vel ikke bli som meg, bli styrt over og aldri få bestemme selv over eget liv og næringsinntak? 

Har de ikke spist, trekker jeg raskt kjeften min og hånda til meg igjen og murer meg inne fordi jeg føler meg feit som faktisk har spist det jeg er tvunget til og trenger å være alene i dette uutholdelige ubalanserte forholdet. Og jeg lurer på når jeg skal få slippe fri, gå ut og løpe alt av meg. Men det kommer ikke til å skje i overskuelig framtid. Jeg får derfor nøye meg med isolert egentid, i samme rom som et forsøkende hjelpende medmenneske.

Skjønner du «alenetid» nå? Mange med Asperger kan virke som ensomme ulver når vi trekker oss bort fra menneskemassen. Det kan likevel være vår beste måte å overleve på; det å sitte for oss selv med interessene våre. 

alone

Talk to the hand. Model: Maritme Sue. Canon L 100 mm macro.

Advertisements

One thought on “Alenetid

  1. Jeg er helt sikker på at «alenetid» er noe av det viktigste som finnes….. men det er mange som ikke skjønner hva det er en gang!
    At du har behov for alenetid,– blant mange, – det skjønner jeg godt! Og stillhet<3 Stillhet er viktig, synes jeg… selv om vi kakler alt vi orker, når mange er sammen,- så er det vidunderlig deilig når det ikke skjer noe som helst… Jeg sammenligner det med å høre at ospeløvet risler…..
    Jeg håper at du kan ha det fint med Mac'n din, i fred og ro!
    Ønsker deg en fin kveld!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s