Alminneligheten tok oss

Da jeg vokste opp, vokste jeg opp for å bli som mamma og pappa. Da jeg var tolv skjønte jeg at jeg ikke ville greie det. Brystene begynte å duve og jeg kjente med angst i brystet at jeg kunne ikke bli voksen. Vet du hvor fremmed jeg følte meg?

Men alminneligheten jaget etter at jeg skulle bli som alle de andre, den tok meg, dro meg gjennom skolegang og hverdag med jobb og familieliv i sikte som den eneste normale – og mulige – vei å gå. Jeg fortsatte å dusje, spise middag med familien og gjøre lekser. Alt dette vanlige.

Jeg ble en stereotype for å passe inn i samfunnet. Jeg ble sjenert, pliktoppfyllende skoleelev, og søster og datter på fritida. Jeg kunne ikke rope og skrike at jeg var livredd, ikke hadde det bra eller droppe de vanlige aktivitetene jeg deltok i. Jeg måtte spille alminnelig, så ingen så meg. «Hvis jeg forsvinner ser du meg da?» er en boktittel for ei roman om anoreksi av Kristine Getz.

Med alminneligheten, forsvant jeg bittelitt for hver dag som gikk. Jeg trodde jeg var oppriktig, men jeg tok meg  skikkelig sammen og presset meg til det ytterste bare for å pusse tennene og alt dette andre. Jeg var egentlig litt for sliten. Men det var vanlig, ja helt alminnelig, å følge hygieniske rutiner. Det var vanlig å fullføre skoleår etter skoleår og å søke seg inn på høyere utdanning.

Det var videre vanlig å gå på forelesning. Det var vanlig å lage seg mat på studentkjøkkenet. Det var vanlig å ta oppvasken. Helt til jeg ikke klarte det mer, ble uvanlig, redusert og fikk nedsatt funksjonsevne. Det hadde nok ligget og ulmet lenge, men annerledesheten slo ut i blomst først i tjueårene, etter at jeg hadde dekket meg til i all alminnelighet. Nok snakka, for dette kan ingen alminnelige forstå. Det gjør så vondt da, å være annerledes.