Bilder uten rammer og rammer uten bilder

Dette er dagen jeg kjente meg så utilpass. Det er 11 år siden. Jeg tok en dose tabletter. Jeg gjorde det for å dø, men hadde enda et bilde om fremtiden. Derfor sa jeg fra, ba om hjelp og havnet i ambulansen.

Bildet fikk plutselig rammer, gjennom regler og ei sykehustannbørste, og etterhvert ble det tomme rammer uten bilder i. Litt som om jeg har byttet ut livets gode øyeblikk med det destruktive, selvsagt ikke ned viten og vilje. Jeg har bare vært tvunget opp i hjørnet, kanskje øverst til venstre i ramma.

Det er sånn det kan gå og utvikle seg når livet er for uklart til at man klarer å fokusere på det gode; når sinnslidelser trekker deg ned i regi av å bare være et menneske. Jeg er ikke superhelt men har levd i situasjoner som krever superkrefter. Det er godt jeg har litt Pippi-Power og kan le av meg selv. Det kan du få fine bilder av meg med. Vil du være fotografen min?

Så sterk er jeg, at jeg har overlevd som en Supergirl med pleiere i ryggen. Så sterk at jeg ville stilt opp på et gruppefoto. Vi er et team, til døden skiller oss ad. Vi jobber med livets store spørsmål og leter nok underbevisst litt sammen etter meningen med livet for en skakkjørt som meg.

Men så svak som ei lita jente, er jeg at jeg ikke kan stå på egne ben i en alder av 33. Da kommer sykehuset inn igjen og må være barnehage. De må passe på meg mens folk flest er på jobb, mens folk flest sitter rundt middagsbordet og mens folk flest sover.

Litt som vi så i siste episode av The Big Bang Theory på mandag (episode 4 sesong 11) fungerer barneterapi på meg slik den også gjør på Sheldon. Man må våge å møte meg på et lavere nivå enn alder tilsier, senke lista og vise omsorg og drite i at jeg snart er trettifire. Så liten/stor er jeg. Jeg dekker et helt bilde til framtiden. 

Hvilken dag er det i dag? Det er ettårsforlengelses-dagen av tvunget psykisk helsevern.