Å lære å slå

Å lære å slå, er litt som å lære å sykle. Når du har lært det en gang, er det lettere å ty til samme «hjelpemiddel» eller «verktøy» neste gang du føler deg truet, urolig eller er i en vanskelig konflikt. Bare så det er sagt, det er aldri «greit» å slå, og jeg har aldri slått hardt eller skadet noen, men barrieren er krysset i det man lar seg selv slå noen én gang.

Det som skiller meg fra andre voldsutøvere, er at jeg slår kanskje fordi det er kaos inni hodet mitt og den som rammes er den første og beste, ikke en jeg egentlig er i konflikt med.

Utagering er et problem i psykiatrien. Det gjør det vanskelig å samarbeide og få til en god relasjon. Jeg slår og personalet holder. Til vi ikke holder ut mer. Noen av oss gir opp, men kommer antakelig sterkere tilbake.

Jeg kunne ønske jeg ble forstått når jeg hadde det sånn, i stedet blir jeg krenket gang på gang. Jeg føler meg som en dritt og får det bekreftet. Slag etter slag, som jeg og de prøver å forhindre.

Jeg er den forbudte handling når jeg identifiserer meg med hva jeg uheldigvis gjør. Jeg beklager faktisk at jeg er til, når jeg bruker «feil» mestringsstrategi og overlevelsesmekanisme. Det skjer så brått at jeg ikke rekker å tenke, for jeg har lært og slå og kaster meg mentalt på sykkelen når jeg skal stikke av fra situasjonen.