Medisinbehandling, ja eller nei?

Så du historien i Vårt lille land på TV2, om Silje Marie som ble syk av medisiner? Ingen kan være sikre, men det kan hende: At hun begynte å hallusinere av medisiner. At de fikk henne til å høre stemmer og se ting som ikke fantes for andre. Hun som bare hadde en knekk av et dårlig selvbilde ble alvorlig syk. Men nå er hun frisk, og kanskje skal vi ikke dvele så mye ved det.

I psykiatrien brukes medisiner man vet lite om, til å behandle sykdommer man vet mindre om, på personer man ikke vet noe om. Mitt første møte med psykiatriens lukkede dører, var Sobril, en beroligende medisin. At den senere kanskje har gjort meg både irritert og aggressiv, var noe ingen brydde seg om da jeg ble gitt Sobril av ren omsorg. Jenta trengte å dempe angsten. For ja, jeg var bare ei jente da, myndig, men fortsatt bare ungdommen. (Jentungen.)

Jeg tar fortsatt medisiner som den dama jeg er, fordi jeg stoler på behandlerne mine. Jeg stoler på at de gir meg det jeg trenger og ikke prøver ut for mange medisiner som er ugunstige for meg. Men det som er når man har en underliggende utviklingsforstyrrelse som Asperger syndrom, er at man kan reagere noe annerledes på medisiner for mentale lidelser enn ved andre psykiske tilstander. Det er viktig å observere og følge med på når man medisinbehandler mennesker med en autismetilstand.

Noen av medisinene mine, har hjulpet meg, som da jeg hadde alvorlig depressiv episode eller ved akutt angst, eller da alt rørte seg sammen og lignet en psykose selv om jeg ikke var psykotisk. Da hjalp antipsykotika å samle tankene mine. Den sistnevnte har vi beholdt i lav dosering.

Samtidig trapper vi ned medisiner som Sobril, fordi medisinen kan gjøre det lettere at jeg utagerer når jeg blir overveldet. Jeg snakker/skriver altså om å miste grenser. Selvsagt er det nok min feil og ikke medisinenes, men medisinene gjør det kanskje lettere å krysse en sperre. Og har man lært å slå, ja da er det så mye lettere å slå igjen.