Med navnet mitt på vingene sine

Det er snart jul. Engler daler ned i skjul, med navnet mitt på vingene sine. Eller, navnet mitt står i alle fall på presangene. Noen er til meg, noen er fra meg. Jeg gleder meg til å være nisse igjen. Jeg kler meg ikke ut, men jeg kjenner meg som nisse likevel der jeg kommer med posen full av pakker. Jeg mangler bare sekken og skjegget.

Nissen er som kjent med på lasset og tynger skuldrene mine. Jeg snakker om diagnosene mine nå. Det blir ikke julefred i år heller, selv om det lyses fred over jorden. Det er aldri fred på disse englevingene. De svever mellom himmel og jord, liv og død, og medisinene mine er som englestøv som beroliger gjennom strevet. For selv om jeg ikke har julestrid med kakebaking og ungekabal, strever jeg. «Harde tider, kom ikke hit igjen,» synger Kvitnes og fengselskoret. Det er så vakkert med den grove stemmen som synger om mørket og lyser i stille grender.

Jeg vet at vi feirer at Jesus blir født. I en senere høytid, påsken, er det døden og gjennoppstandelsen som er i fokus. Det er engler inne i bildet i begge høytidene. Gabriel sa til Maria at hun skulle bli mor. Det var magisk, et mirakel. Et julemirakel er det også at jeg er til, har min familie i tykt og tynt og at ikke behandlerne kaster håndkleet og døden med det innhenter meg.

Kommer det en engel til meg i 2017, som det kom til Maria før Kristus fødsel, har den navnet sitt på vingene sine og flyr meg vekk. Det er nemlig ingen selvfølge med min livsstil å få et langt liv. Så mens vi feirer Messias, dør jeg litt til, beveger meg en dag nærmere eller lengre unna livet og en annen natt flyr jeg – hvis vi tror på engelens eksistens. Det er den tredje søndag i advent i dag og jeg er nesten glad, nesten trist, nesten nisse, nesten engel. Pakkelappene er gått gjennom. Alt og alle er husket på, håper jeg. Deilig er den himmel blå på Spotify.