Som hånd i hanske, vandrer vi i et diagnoselandskap når vi er pasienter i psykiatrien. Noe ved meg, minner om depresjon. Noe minner om mani. Det er ingen av delene. Det er tristhet over å ikke passe inn og en iver og interesse for noe jeg synes er veldig artig, som dukker og fotografi og tilbudsannonser.
Noe ved meg, minner om psykose og vrangforestillinger. Som når jeg snakker om at det er min skyld at radioen hakker eller at det er på grunn av meg fuglene ikke synger. Da lengter jeg til vår, sånn at de kan synge og jeg bli kvitt tankene og følelsene som forteller oss at verden dør litt hver dag jeg lever.
Dette er likevel verken psykose eller vrangforestillinger. Det er å legge signaler og tegn to og to sammen og få min egen sannhet. En sannhet ikke du kan følge, men det er reelt at radioen hakker. Det er helt ekte, akkurat som meg.
Jeg passer heller ikke inn, men jeg tenker at det gjør ingenting. Jeg falt uttafor A4 forma for lenge siden. Hvorfor skal man absolutt være som andre forventer eller som man tror andre forventer? Jeg er jeg og du er du. Jeg er glad for at bare jeg er meg. 2 av meg ville vært mye det! Fin aften til deh ❤️ Klem
LikerLiker
Hvis alle var like, ville livet bli utrolig kjedelig!
Helene, du er DEG og vi andre, vi er hver for oss….
LikerLikt av 1 person