Som hånd i hanske, vandrer vi i et diagnoselandskap når vi er pasienter i psykiatrien. Noe ved meg, minner om depresjon. Noe minner om mani. Det er ingen av delene. Det er tristhet over å ikke passe inn og en iver og interesse for noe jeg synes er veldig artig, som dukker og fotografi og tilbudsannonser.

Noe ved meg, minner om psykose og vrangforestillinger. Som når jeg snakker om at det er min skyld at radioen hakker eller at det er på grunn av meg fuglene ikke synger. Da lengter jeg til vår, sånn at de kan synge og jeg bli kvitt tankene og følelsene som forteller oss at verden dør litt hver dag jeg lever.

Dette er likevel verken psykose eller vrangforestillinger. Det er å legge signaler og tegn to og to sammen og få min egen sannhet. En sannhet ikke du kan følge, men det er reelt at radioen hakker. Det er helt ekte, akkurat som meg.