Å elske det er å godta

Når jeg elsker noen, godtar jeg personens feil og mangler. Jeg lurer på om jeg kommer til å bli elsket sånn, av det motsatte kjønn. Ikke bare av familien som holder meg ad, men som i et par. Som en likeverdig halvdel av et par. Mine relasjoner, er ikke likeverdige. Det er pleier versus pasient, sånn utenfor familiesfæren.

Jeg håper på gode dager. Men å elske, er å elske i gode og onde dager. Jeg gir oss garantert sånne onde dager. Med mine tilleggsvansker kommer vi til å støte på dem og gjennomsnittsmennesker har ikke så mye støtfanger til kollisjonene som kan være kraftfulle.  Min bedre halvdel kan bli skremt på mils avstand.

Jeg tror at skal noen elske meg, må vi senke lista for hvor frisk jeg skal være og heve lista for hva jeg kan si uten at jeg oppfattes som slem eller ond. Jeg svinger i humør, opp og ned og mere ned.

Og så er ting i livet helt fantastiske eller helt jævlige og du sa egentlig det samme begge ganger du åpnet munnen, men i den ene situasjonen tok jeg det til meg som nedverdigende eller irriterende og tente på alle plugger. Jeg er som en nyttårsrakket, med brent krutt, også traff den rett i øyet og jeg gråter: Kan du ikke bare elske meg?