En fornektelse av ensomhet

Uansett hva jeg gjør eller hvor jeg er, er jeg aldri alene. Det er kanskje mer sant for meg enn mange andre mennesker, nettopp fordi jeg har fotfølge. Men de aller fleste mennesker, har et nettverk som berøres av at man er til.

Når man ikke synes man passer inn, kan det føles veldig påtrengende med andre mennesker. Andre mennesker fører samtaler og stiller spørsmål som gjør meg til et individ som må fungere sosialt med andre. De kommer inn i bildet og vil ha meg til å delta og spille med som om livet var en film.

Livet er ikke en spillefilm av noe slag, selv om det kan være dramatisk som i en krim eller happy ending som i en romantisk komedie. Likevel har vi, som i en film, hele tiden ulike roller. Jeg er er hele tiden Helene, noen ganger Helene datter, noen ganger Helene pasient, noen ganger Helene søster, noen ganger Helene forfatter.

Det at vi samspiller med andre mennesker, bekrefter at vi ikke er ensomme, selv om man føler seg utenfor og alene med tankene sine og på glattisen sosialt både i small talk og dypere samtale. Det jeg sier eller skriver, vil på en eller annen måte virke inn på den som jeg snakker med eller leseren. Med dette, fornekter jeg ensomheten.

Reklamer

En kommentar om “En fornektelse av ensomhet

  1. Hva skal jeg si?
    Du kan ikke velge, men mange av oss kan…
    Det finnes mange slags ensomhet, noen velger det selv, andre forblir ensomme selv om de ikke vil være det…Og du har folk » i hæla» hele tiden, som du på en måte må stenge ute for å klare deg…
    Livet er ikke for amatører…..

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s