Et av de verste trekkene som du sikkert ser på som positivt, er at vi med Asperger syndrom har evnen til å «ta oss sammen». Det gjør at vi kan virke helt normale og uten vanskeligheter med å være på jobb, besøke legen eller å være hjemme hos noen, for eksempel i et familieselskap.
Hvorfor det er ille for oss? Fordi vi kan knekke helt sammen idet vi kommer hjem eller bare føle oss utilpasse og bli veldig slitne og lei oss for at vi ikke er den personen vi lot som vi var; den velfungerende, sosiale, høflige, sosialt aksepterte. Jeg er ikke henne. Jeg er meg, med mine utfordringer. Men:
Det er ikke mulig å se utenpå kroppen eller i ansiktet vårt at det er noe annerledes med oss. Det kan føre til at folk tror at reelle vansker hvis de kommer til syne, bare er uvaner, latskap eller mangel på respekt.
Fordi vi vet at dette kan skje, at våre vansker overses og misforstås, fører det igjen til at vi tar oss enda mer sammen. På et tidspunkt i livet, kan det bli for mye for oss å bære alene. Mange kommer derpå inn under psykiatrien, gjerne med flere diagnoser samtidig. Da er det faktisk verst at vi tok oss sammen.
aspergerinformator.com 
Godt innlegg ❤️
Jeg kan ofte få en sånn timeout-greie selv uten diagnose. Da åpner jeg frysen og brøler nedi. Da får jeg kjølt meg ned også.
Men ser hvor du vil. Vet at mange autister har sånne reaksjoner så kommer etterpå. Det blir for mye, selb om det ser greit ut for andre.
Det må være greit at noen ha det sånn og at man kan akseptere det.
Det er flott at du setter ord på dette! Kjempebra, Helene 👍👍
LikerLikt av 2 personer
Takk. Jeg fortsetter å skrive.
LikerLikt av 1 person
Flott innlegg, jeg er mamma til en gutt som jeg gjør alt jeg kan for at han IKKE skal ta seg sammen. Samfunnet og omgivelsene må lære seg å tåle autisme, på linje med at noen bruker rullestol, er blinde eller har hørselsvansker. Det evige jaget etter å få menneske rmed autisme til å opptre som om de ikke har det er ene og alene hovedårsaken til de psykiske vanskene som følger. Det er nok nå, vi merker det på barna våre, og vi merker det på oss, og de som merker det mest er de selv. Mange klemmer til deg. Det du tar opp nå må bli det viktigste arbeidet fremover. Mennesker med autisme må få tilrettelegging basert på egne behov, for å få gode liv på sine vilkår.
LikerLikt av 2 personer
Takk for en god kommentar med godt og viktig budskap. Takk for at du tar deg tid.
LikerLiker
Jeg har selv fått helt klare merker av det, det å ikke bli lagt merke til, det å ha en usynlig asperger/autist inni meg. For asperger syndrom ER autisme, i ordboka definert som en sykelig tilbaketrekning fra verden. Det er ikke en mild utgave av autisme, for det finnes nok ingen sådanne, noen milde utgaver. At man har språk gjør ikke at det blir mildere, for språk kan bli gruelig misforstått. En setning man selv ikke mente skulle være ironisk, blir misforstått til å være nettopp det. Et reelt spørsmål kan bli sett på som sarkasme, mens man selv altså kom med et fullstendig direkte spørsmål som man ønsket en fortolkning av hvordan en sosial situasjon kan oppfattes i den nevrotypiske verden. Skrev et dikt nylig, dette her:
Innenfor skjoldet.
Verken sitter der. Repetisjonene.
Rettighetsovertrampene jeg vet om skjer.
Overleverne og isolasjonen.
Ensomheten der ute, som jeg tidvis bare aner,
og av og til vet finnes.
Ondskapens, fordommenes, likegyldighetens og hatets virkning.
Innimellom stråler kjærligheten,
øm, kloksnill, kanskje, dumsnill, kanskje,
og allestedsnærværende,
drysser over en skyldtung, sorgtung sjel.
Kanskje man trenger dette mest,
men de som da gir lyd fra seg,
de minner en om merkene
man kanskje har gitt en annen ufortjent.
Eller merkene man selv har
av at andre var krasse og
kalde, selv om man var uskyldig,
påførte en hets og skamfølelse.
Det er ikke lett, alltid,
å vite hva som er hva.
Innimellom det hele,
så kommer det kanskje allikevel ett og annet ord,
som gjør vondtet littegrann mindre,
herder skjoldet, viser en utvei,
gir et bytte til det bedre,
gjør at solen kanskje slipper bittelitt til.
Gjør at en har det tålelig bra
-Hanne-Kari Havik
LikerLiker
Og NB, er ikke enig i at tilbaketrekningen (autismen) er sykelig, sånn apropo, den er hva den er, bare, siden den alltid har vært der. Hvis ikke, så ville det jo være å si, da, at alle som er blinde, de er det fordi de har en sykdom. Men blindhet er ikke nødvendigvis en sykdom, det kan være en medfødt funksjons-svikt eller -nedsettelse, i forhold til hvordan andre mennesker fungerer. Hvis ALLE mennesker var blinde, ville man ikke kalt blindhet en funksjonssvikt, fordi at da var jo alle andre også sånn. Tilrettelegging kan være vanskelig, da, og kan ofte bli sett på som kontrollerende, også, kanskje. Men uansett vanskelig, for folk rundt, de glemmer så fort. https://www.youtube.com/watch?v=HiqwASJinkM
LikerLiker
Jeg fordrar ikke uttrykket «å ta seg sammen». Det er nok mange med sykdommer som ikke vises utapå, som har fått beskjed om å «ta seg sammen». Det må jo føles helt forferdelig å møte slike holdninger.
LikerLikt av 2 personer
I et selskap stod jeg og gynget. En av gjestene bad meg om å slutte. Da fortalte jeg ham at han måtte velge mellom gynginga eller rare lyder. Jeg fikk fortsette.
LikerLikt av 2 personer
Takk som deler!
LikerLiker
Godt skrevet av deg, HL, som alltid, for øvrig. 🙂 Og så om selve det å ta seg sammen. Det hjelper ikke, hverken sosialt sett, eller personlig sett, allikevel så fortsetter jeg med det, av en eller annen grunn. Det blir på en måte et slikt Damned if you do, damned if you do’nt – konsept. Hvis man tar seg sammen veldig godt, så ser ikke andre mennesker at man har asperger, så da kan omverdenen lesse på krav etter krav som man ikke greier å innfri, fordi man altså HAR asperger/autisme. Og (opplevd nylig), man kan kanskje bli sett på som passiv-aggressiv av en eller annen forståsegpåer/allviter uten hverken psykiatrisk eller psykologi-utdannelse, dersom man eksempelvis slenger på hjerter og smileys på facebook…..mens man selv, da, bare faktisk har forsøkt å være hyggelig en hel haug ganger, og andre ganger ikke såre andre med å være altfor ærlig av seg angående hvordan man selv tolker saken. Poenget blir da at hvis folk ønsker å ha et negativt bilde av hvordan et annet menneske er som person, så FÅR de det alltids til. Slik jeg ser det nå, ihvertfall. I den motsatte enden, da, hvis man da ER ærlig, og sier hvordan man selv har tolket en greie, så kan folk bli sure/fornærmet og gå sin vei. Sånn blir det en tap-tap-situasjon.
Istedet for, altså, å forsøke å skape en vinn-vinn-situasjon for begge parter. Og så slenger jeg nå på et hjerte, men DET er fordi jeg liker deg kjempegodt, og liker hva du skriver. og hvordan du skriver om det. ❤ 😀
LikerLikt av 1 person
Og jeg liker deg godt også!
LikerLikt av 1 person
Hei,
Jeg vet at det jeg skriver nå kommer til å provosere enormt, men jeg skriver det likevel.
Jeg har en sønn på 7 år som er diagnostisert med asperger. Han er for så vidt velfungerende på skolen når det gjelder det sosiale, og er både godt likt og har flere venner. Hverken han eller hans medelever vet derfor om hans diagnose. Han har likevel assistent, da han har problemer med overganger og fort mister fokus i timene.
Hjemme har vi alltid hatt store problemer i form av en enorm rigiditet, aggresjon og opposisjon mot oss foreldre, og med en oppførsel som er langt utenfor det som anses som sosialt akseptabelt. Før jeg selv fikk min sønn og så denne typen barn ute, tenkte jeg at det var foreldre som hadde sviktet totalt i barneoppdragelsen. Og nå sitter jeg her da med en sønn som oppfører seg så ufordragelig at familie og bekjente har problemer med å tro det når de ser et snev av det. For det er nemlig greien – de fleste ser nemlig den gutten som tar seg sammen (med unntak av noen episoder innimellom på skolen og utenfor hjemmet). Og jeg klarer ikke for alt i verden å forstå hvorfor han ikke klarer å ta seg litt sammen her hjemme også, når han klarer det så mye bedre ute.
Alle mennesker har da slitsomme dager på jobb, i familien etc., men vi oppfører oss da ikke helt ufordragelig i møte med våre nærmeste hjemme for det. Hvordan hadde verden sett ut hvis vi aldri tok oss sammen? Er det sånn at bare fordi man får en diagnoselapp, så skal man få lov å behandle andre rundt seg som dritt uten at det får konsekvenser? «For stakkars deg, du har jo asperger».
Hvis alle skulle hatt frislipp på følelsene sine til enhver tid, så hadde det vært krig i de fleste land. Så kan noen være så snill å forklare meg hvorfor det er så innmari vanskelig å ta seg sammen hjemme, når man jo beviser hver dag at man klarer det utenfor hjemmet?
Og ja, jeg skjønner alt dette med at stresset bygger seg opp i løpet av dagen. Men igjen, vi andre er også slitne etter en lang dag. Men vi vet at man ikke kommer hjem og spyr ut all dritten over de hjemme.
Beklager at jeg kommer til å støte mange med dette innlegget, men jeg klarer bare ikke å forstå den manglende evnen til å tenke litt på andre og ikke bare seg selv.
LikerLiker
Noen ganger, må man ta seg sammen. Det er ikke alltid man får det til, og sønnen din har kanskje brukt kreftene på det ute og ikke fått det til hjemme da, at det har kokt over. Diagnose er ikke grunn nok til å gi faen i andre eller å kjøre sitt løp uten tanke for andre. Men man kan kanskje sammen snakke om hva som fører til utbruddene, og hjelpe hverandre med å få utløp uten utbruddene. Du støtet ikke meg, jeg forstår fortvilelsen. Og det tror jeg også mange andre med Asperger gjør. Og de fleste av oss, ønsker å tilpasse oss samfunnet. Bli inkludert og få være en del av familie, klasse, arbeidsmiljø etterhvert. Men på veien snubler nok noen av oss. Jeg prøver å reise meg igjen, og øver på å forstå hva som ble feil for meg, men også for den andre.
LikerLiker