Spennende og sårbare mennesker

Samfunnet er hypersosialt ano 2018. Det handler om teamwork, sosiale møteplasser, gruppearbeid og fleksible løsninger. Da kan det være vanskelig å ferdes for mennesker med Asperger syndrom. Vi er spennende krydder i hverdagen for de som kjenner oss tror jeg, men vi er samtidig ytterst sårbare.

Litt av grunnen til at jeg er sårbar, tror jeg kommer av at det jeg bryr meg om, bryr jeg meg så veldig mye om. Vi har diskutert det litt i ei Aspergergruppe på Facebook angående å ha hund som interesse. Vi fant en «link:»

Det at det er så viktig for oss, eksempelvis hundeholdet eller interessen hund, gjør at diskusjoner om temaet virker så inn på oss. Får vi kritikk, går det rett på personligheten vår – for vi ER nesten interessene våre. Vi lever og ånder for å gi god hundeoppdragelse, lære oss å forstå og ivareta og formidle og vokse i ett med dyrene.

Av samme årsaker, har det vært vanskelig for meg å holde på med interesser som krever at jeg er konstant sosial. Jeg trenger å trekke meg tilbake med tastaturet før jeg eventuelt deler det jeg har produsert. Andre jeg kjenner til, er veldig gode på å lære seg språk uten å ville føre noen samtale på det språket egentlig. Litt sånn er det med skriftspråket mitt også, veldig mange av tekstene mine ligger bare på harddisken. Jeg trenger ikke likes på Facebook for diktene mine, språkbildene, magien jeg føler.

For andre, kan språket mitt vekke interesse og spenning. Bloggene mine deles på verdensveven og pulserer i landets mange psykiatriske avdelinger, på skoler, i de mange hjem med noen på autismespekteret eller bare enkelt og greit – medmennesker. Mitt perspektiv på verden, kan virke spennende for noen fordi det er annerledes. Men jeg er mye utrygg når jeg deler (det er jo så viktig for meg), derfor trenger jeg til stadighet bekreftelse: Er jeg god nok?