Heia meg og de andre

Jeg sitter og hører på Cezinando sin «Heia meg», og tenkte at jeg skulle skrive et innlegg med samme tittel. Jeg vil samtidig skrive for de individene som ikke klarer å sette ord på det de føler, og kanskje aldri klarer å gi seg selv et kompliment i alle fall.

Jeg har mange venner som enten er innen psykiatrien eller autismespekteret, eller er begge deler. Det kan være utfordrende å være dem og noen ganger kan det være utfordrende for oss å huske å støtte hverandre som ei god og trygg pute i ryggen og en applaus opp den siste bakken. Det er likevel så viktig!

Noen sliter med lav selvfølelse. Noen sliter med å nå fram i systemet. Noen sliter med å spise. Noen sliter med å si meningen sin. Noen synes det er vanskelig å være sosial. Noen trekker seg bort. Jeg vil si:

Du er ikke alene. Jeg ser deg. Heia deg!