Fravær av angst

Da jeg fikk diagnosen Asperger, lærte jeg meg gradvis å stole på at jeg ikke var en feil, ond forbryter som kunne risikere å ødelegge hele menneskeheten, men et enkeltindivid som hadde noen vansker med å samhandle og navigere i det sosiale mellom mennesker. Da slapp angsten litt taket. Jeg hadde Asperger og jeg var ok!

De gangene jeg har såret andre og kanskje skapt problemer for andre, har det ofte kommet av misforståelser og konflikter som jeg med mine vansker har følt sterkt på. Jeg har følt så kraftig at jeg har handlet på en gal måte. Jeg er ikke ond, men jeg har  vanskelig med å handle sosialt korrekt når jeg har det vanskelig. Jeg og de andre har i noen tilfeller ikke klart å oppklare forholdet og vanskene før det har eskalert.

Når jeg skriver disse tingene ned, kjenner jeg på et gryende fravær av angst. Eller i alle fall et lite pusterom fra den altoppslukende angsten og stresset jeg utsetter meg selv for når jeg er engstelig. Engstelig har jeg vært ganske ofte, og det er kanskje ikke så rart når man hele livet har båret på en mistanke og frykt for å drepe andre bare ved å være til?

Diagnosen Asperger er sosialt akseptert, i alle fall til en viss grad. Det hjelper meg med å godta eksistensen min. Jeg senker skuldrene og klapper et medmenneske med angst, kanskje en aspie, forsiktig og oppmuntrende på ryggen. Som da jeg skrev om depresjon i innlegget «Hvis du ikke ser sola», handler det om å støtte hverandre. Mange med Asperger føler seg utenfor og alene. Inkluder oss gjerne!