hardt mykt hardt

Jeg har møtt steinveggen. Det er som å være en klatreplante på steinmuren. Det er hardt og mykt og hardt å leve, og å strekke seg litt til kan kjennes både kaldt og hardt.

Det er ikke så ålreit å stikke seg ut og opp mot lyset alltid, men samtidig er det sånn jeg kan fylle min egen plass på muren (les livet) i dårlige vekstvilkår.

Behandlingen min, går mye ut på nettopp tilpasning. At adferden min skal være håndterbar. At krisene ikke eskalerer. At jeg er så normal at andre kan være normale sammen med meg. At de ikke trenger å ta så mye hensyn.

Men noen ganger, trengs ikke bare tilpasning. Det trengs tilrettelegging også.
Den tilretteleggingen jeg får, er livreddende. Samtidig gir tilspasningen livsverdi.

Derfor er det hele tiden en balansegang mellom de to, og motpolene myk og hard. Jeg gjør meg myk i kantene og forsøker å forme meg og tilpasse meg etter omgivelsene slik at vi kan ta steget ut i det fri, med kamera i hendene. Jeg er i mitt ess, av og til.